Midt i uke 28 tar Tone en sjefsavgjørelse. Hun må finne igjen den pensjonerte Takt, sist sett blant måker, skjær og fiskeredskap langt ute i havgapet et sted.

– Uten Takt blir det ingen bra Tone. Nå får han søren meg pelle seg til land, mumler hun.

Tre timer seinere står hun som den landkrabba hun er småsjøsjuk og på gyngende grunn i Takts rike, på kaia under det rødmalte Ona fyr. Og der er han jammen, sjøulken!

– Siden du har kommet så langt for å hente meg, får jeg vel bli med deg tilbake til byen, humrer en nesten rørt Takt og gir Tone en skjeggete klem.

– Men først får du bli med ut og dra krabbeteiner!

Slik har det seg altså at Takt finner Tonen og Tone finner Takten midt i Storgata lørdagskvelden i det som må være den festligste helga i året i rosenes by.

– Jeg er glad du har fått av deg oljeuhyret, og vaska buksa rein for fiskeslo, sier Tone anerkjennende i det tre unge jenter kaster seg over Takt og proklamerer at de elsker mannfolk i røde bukser.

– Jøssenavn. Tror jeg må fli meg litt oftere, humrer Takt, i det duoen styrer inn sirkusinngangen for å inspisere en oppgradert og lyssatt Alexandra-park.

– Så fint det har blitt...! Tenk at lysslynger og pallebord kan utgjøre så stor forskjell, sier Tone.

Klokka er ni, og det er ingen underdrivelse å si at det er rundt tredve mennesker i parken – inkludert de frivillige.

– Det lyyyser i stille grender, av tindrande ljooos i kveld, nynner Takt, mens Tone slår av en prat med The Eilerts  –  Dag Erling Austvik og Erling Kanestrøm – ved inngangen.

– Jeg har vært med lenge, jeg. Helt siden Naustet Vårt i 1979. Møter så hyggelige folk her. Vi blir som en familie, vet du, sier Erling den første.

– Det er lite folk her nå, med det blir nok flere når Di Derre er ferdig på Løkta. Uansett spennende med ny oppstilling i parken. Utover i uka får vi se hvordan det fungerer, sier Erling den andre, mens Takt har hengt seg opp i en viltvoksende rhododendron-busk som sperrer utsikten mot scena.

– Så mye som er gjort her, men rhododendronen har fått stå. Kan de ikke grave den opp og plante den om i ei kasse, som kan flyttes ut og inn etter behov, mumler han innbitt, før Tone trekker ham med seg gjennom regnbygene på Løkta.

– Flott med telt, altså, men de skulle hatt paraplydrinker også, flirer Tone.

– Fint skal det være! Takt ser ned på de fire jordbærene og sjokoladeterte-bitene på tallerken sin, og hvisker:

– Jeg føler meg ikke helt hjemme her på VIP-en. La oss gå ned til plebeierne på gulvet!

Nede på plattingen er det sild i tønne, og uansett hvilken vei Takt & Tone forsøker å angripe scena, blir de møtt av folk som gauler «ikke kødd med jakka mi». Retrett til VIP-området tvinger seg fram, og der går duoen på Daniel Berg Hestad, som akkurat har sunget 75 på scena.

– Hva føler du nå?, spør Takt, får et skarpt blikk fra Tone og legger forutrettet til:

– Det er det man spør om som sportsjournalist!

– Jeg har likt Di Derre siden før de ble kjent. Kjøpt den første plata, som var fantastisk, kunne alle låtene på rams. Knut spilte med faren min, og jeg har kjent både Jo og Knut hele vegen. Konserten her er en fantastisk happening for Molde by. Di Derre  er tilhørighet, folkelighet, allsangen, låtene, sier Daniel.

Det var ikke planlagt at han skulle synge. Men:

– Alle spør om det. Jeg føler meg ønsket. 75 har jeg gjort til min sang. Tatt den inn i familien.

– Jeg tror Daniel har noen gode poeng der. Di Derre er en viktig identitetsfaktor for Molde, sier Takt. Klokka har blitt halv ett og landkrabba og sjøulken er igjen tilbake i parken.

– Tipper det er 200-300 her nå. Og mange av dem danser!, sier Takt, før han går inn i natten. Ikke lenger nynnende på Det lyser i stille grender. Men No livnar det i lunder.