Jeg kjenner at det begynner å nærme seg. Du vet, julegavene. Det er egentlig innmari todelt; det er kjempehyggelig å gi bort ting til dem man er glad i. Og så er det engang sånn, at man gir gave til mange av de samme hvert eneste år. År etter år etter år. Og så kan man innimellom gå litt tom for banebrytende ideer.

Noe av det vanskeligste er kanskje å kjøpe gave til ektefelle. For litt over tjuende gang, som det er i mitt tilfelle. Det er lett å bli forutsigbar – og det kan være fint, hvis man har en slags stilltiende avtale om tøfler, drill eller noe annet. Men jeg vil liksom ikke være blant dem som har det. Vi skal liksom holde litt liv i spenningen. Det er jo viktig å overraske hverandre, i alle fall bittelitt. I det minste til jul, da. Det handler jo om kjærlighet. På en måte.

Det er en julegave jeg har fått av gemalen som jeg aldri glemmer. Det var før vi giftet oss, vi var kjærester og skulle feire julekvelden med hver våre familier. Dagen før kvelden kom han med en fint innpakka, firkantet, hard pakke. Den var tung. Forventningene mine skjøt i taket. For tungt til å være smykke? Kanskje noe eksklusivt til kjøkkenet? Kunne det være velværeprodukter? Jeg ristet forsiktig – bare en sånn ubestemmelig raslelyd. Hard eske, umulig å gjette…

Det er noe med å finne en balanse mellom pris, ekstravaganse/kreativitet, nytteverdi, innbakt vitnesbyrd om ektefølt kjærlighet og innlevelse i gavevalget, pluss selvfølgelig det lille ekstra. Hva nå det skulle være.

Drill, skjorte, bok, reise, vin, billetter til en opplevelse. Sportsutstyr, ny hund, kajakkstativ til biltaket, sushisett eller ny klokke…

Mangfold og valgfrihet er av og til et sant helvete.

Og så skal det ikke være så dyrt at man blåser sin kjæres gave helt av banen heller, det er også viktig.

Jeg lurte nok litt på det, der jeg sto julaftens ettermiddag og så ned på den harde, firkanta pakken min. Ganske ung og full av storøyd forventning. Timene gikk sakte, og jeg så på klokka med skrekkblandet fryd. For hva hvis min gave til ham – en kombinasjon av fin skjorte, parfyme og et belte - ikke ville falle i smak? Hva hvis han tok det feil? Som et tegn på at jeg ikke syntes han pyntet seg nok?

Esken lå tung, firkantet og uutgrunnelig der under treet. Sa liksom ingenting. Kommuniserte bare firkantethet, uten mine til å røpe noe som helst. Åh, tiden gikk så sakte. Jeg var distrahert under julemiddagen. Spiste fort, og håpte desserten skulle gå like fort unna hos de andre. Det tok selvfølgelig en EVIGHET. LITT mer riskrem. LITT mer kaffe. Aarrgghhh! Men så, endelig.

Jeg hadde tenkt å spare den til sist, den pakken. Men det greide jeg ikke. Jeg gikk først rett på min bestemors myke gave, og ble oppriktig glad for den. Takk og bukk. Og så måtte jeg bare. Nesten skjelven på hendene løsnet jeg teipen, forsiktig. Hva hvis det ville ødelegge innholdet å snu den opp-ned? Det kunne jeg ikke risikere. Holdt andektig i esken mens jeg tok av papiret.

Esken var i himmelblå, ruglete plast. «GEILO» sto det i sølv. Hva var dette? Noe til kjøkkenet? Åpnet de litt harde låsene på hver side av fronten. Og åpnet.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive følelsen som skyllet gjennom meg da jeg så ned på et verktøysett med hammer, skrutrekkere, tang og syl. Men det var i alle fall ikke ektefølt kjærlighet og innlevelse.

November 2015:

– Husker du det året du kjøpte verktøysett til meg? Spør jeg, bakoverlent i sofaen en TV-kveld vi ser på reklamer for alskens fine julegaver.

– He he, ja du likte ikke det.

– Jeg fikk jo bruk for det da – alle studenthyblene mine hadde lamper og skruer montert med det verktøyet. Så jeg fikk mer bruk for det enn jeg trodde.

– Vet du hvor jeg kjøpte det?

– Neeii… Molde Jernvare? Jernia?

– Hehe.

– Hva?!

– Husker du da det var Esso-stasjon på Gørvellplassen?

Stillhet.

– Du kjøpte for helvete ikke julegaven min på BENSINSTASJONEN?!

– Eh – hallo? Jeg hadde dårlig tid!

Memo to self:

1) Vær tidlig ute.

2) Ikke gå på bensinstasjonen.

3) Ikke kjøp noe mest fordi du selv ønsker deg det.