Bjørn Tomren har drømt om å klatre på Romsdalshorn i flere år. I 2014 skulle han endelig ta turen i lag med sin kompanjong Heine Bugge, etter en opptreden på Norsk Fjellfestival.
– Dagen etter konserten våknet vi innså vi at balansen ikke var helt der den burde være for å klatre opp fjellveggen, sier Tomren.
Men da han rodde Norge på langs, hadde han med Iver Gjelstenli som gjesteroer på en del av turen. Der kom de i snakk om «Hornet», og avtalte å gjøre et forsøk sammen.
Et mytisk fjell
De to rokameratene hadde satt av en dag i sommer, men da også kom det ting i vegen. Men en høstdag i september var værmeldingene fine, og turfølget var klart. Opp fjellet klatret Tomren sammen med manager Jonas Svare og kompis Trond Kjersem fra Tomrefjord. Ledet av Iver Gjelstenli og Bjørn Magne Øverås.
– Hvorfor Romsdalshorn?
–Jeg har jo sett det på avstand og kjørt forbi i Romsdalen i mange år. Fjellet kan nesten sies å være en del av den kollektive bevisstheten for oss som har vokst opp i regionen. Under roturen fortalte Iver meg noen av de myteomspunne historiene knyttet til fjellet og dets bestigninger, og at det i tidligere tider ble ansett som et hellig fjell. Da han fikk høre at jeg regelmessig synger om Romsdalshorn, foreslo han at vi skulle ta turen en dag, forteller Tomren.
– Jeg er tiltrukket, men på samme tid frykter jeg å komme for nær det. Jeg vet det er barnemat for Iver og fjellklatrerne, men for meg ser veldig voldsomt ut.
For å forberede seg har Tomren også lest seg opp. Som boka om Arne Randers Heen, «Kongen av Romsdalshorn».
Sang i fjellet
Men sjøl om de langsiktige forberedelsene har vært gode, var ikke oppladningen perfekt.
På veg heim fra strupesang-VM i Tuva (mer om det seinere), var det langhelg i Amsterdam, med alt det innebærer.
Søndag formiddag fly til Bergen, innom leiligheta for å hente klær og tursekk, og kveldsflyet til Vigra. Mandag morgen klokka 08 møtes vi i Vengedalen. Men forsmaken på Tomrens ankomst finner vi på Instagram en halvtime tidligere. «Strupesang over Tresfjordbrua».
Og det skal ikke mange høgdemeterne til før vi får mer stupesang opp etter fjellsida. Når vi kommer til «gapet» hvor klatreutstyret pakkes fram, får vi den første melodien med tekst. Den er ikke ukjent.
– Morgensol og bergfiol, lyser imot meg på fjellet. Bakom knausen der jeg står, hører jeg klang av en bjelle ...
... Jeg har snakket med Ekko i Romsdalshorn, og den stemme lød så klar, da jeg ropte og fikk svar; Jodelio, jodelii, jodelioohoho..!
Gamle melodier
Og det klinger godt, tross frisk vind i fjellveggen. Teksten som ble skrevet av Jens Book-Jenssen med melodi fra Rolf Syversen ble første gang spilt inn i 1942. Da framført av Odd Pedersen, på den tida 12 år gammel jodler. Så forsvant nok tekst og melodi fra de fleste. Inntil Bjørn Tomren og kameraten Heine Bugge fra Molde fant den fram igjen, og begynte å framføre den under pseudonymene PolkaBjørn og Kleine Heine.
– Jeg tror vi framfører «Jeg er fra Romsdalen, Norges Tyrol» minimum en gang i uka. Og det har vi gjort i ti år nå, sier Tomren.
Og den er framført mange andre steder enn Romsdalen, Norges Tyrol. Den er framført i riktige Tyrol, i flere alpeland, kanskje de fleste land i Mellom-Europa. Samt USA, Sør-Korea og nå sist republikken Tuva.
VM i strupesang
For sommeren har vært en hektisk og innholdsrik periode for Bjørn Tomren. Fra innspilling av plate i USA, til jodlefestival i Seoul, før turen gikk til VM i strupesang i republikken Tuva. En bortgjemt krok sør i Sibir, 420 kilometer fra nærmeste flyplass, som igjen ligger 5 timer med fly fra Moskva.
– Mange tenker at Mongolia er strupesangens «Mekka». Men det er egentlig Tuva som har de sterkeste røttene og kulturen, sier Tomren.
Spennende kultur
Og for ham var det å oppleve kulturen og alle aspekter ved et så avsides og fremmed land minst like viktig som selve konkurransen. Så klart skulle han lære noen nye knep, men interessen for folket var minst like stor.
– Det var veldig fascinerende. Vi fikk også gått fjellturer der borte. Det liknet egentlig litt på norsk landskap, bare at det manglet fjordene. Litt kjedelig å reise så langt for å oppleve det samme som her heime vil noen kanskje si, humrer Tomren.
Kulturen derimot liknet ikke på noe nordisk. Sjamanisme regnes som «statsreligion» sammen med buddhismen. Korrupsjonen i landet er sterk, og folk har lite å rutte med.
For å dokumentere besøket hadde Bjørn med seg journalist og fotograf fra Dagens Næringsliv, og et TV-team. Manager Jonas Svare og trommeslager Audun Humberset utgjorde resten av reisefølget til Kyzyl.
Læregutt i Tuva
Tomren er helt ærlig og beskriver seg sjøl som en nybegynner innen strupesang. Mens han har drevet med jodlinga i ti år, er det først de siste par åra han har drevet med strupesang. Han har derfor små forventninger til medaljer eller å vinne førstepremien i VM, en hest.
– Det var ikke noen overraskelse at jeg manglet litt på teknikken, sammenliknet med de tuvinske artistene. Derfor måtte jeg prøve å bake inn litt jodling og norsk sjarm for å få engasjere skikkelig, forteller Tomren.
Strupesang er en heller spesiell sjanger. Teknikken bunner i at sangeren drar en lang mørk tone fra langt nede i strupen. Når strupesangeren setter tunga i ulike stillinger i munnen, kommer andre lysere toner over den mørk grunntonen.
– Jeg kan ikke bare drive med jodling, da blir jeg gal, sier Tomren.
Tidligere har han jobbet på Sandviken sjukehus, en psykiatrisk klinikk i Bergen. Og han har bachelorgrad i filosofi, så vi antar at han vet hva han snakker om.
Stadig nye eventyr
Men skal det gå an å leve av å strupesang og jodling? Ja, mener manager Svare.
– Bjørn er en av få i verden som kan leve av det og har knapt en fridag i hele høst. Det er oppdrag i inn- og utland.
Det er uansett et stykke fra spillejobber på julebord til å være oppvarmingsband på A-ha´s avskjedsturné.
Den 15. november kommer Tomren til Molde igjen for å holde konsert. PolkaBjørn & Kleine Heine med Hallvard Djupvik som gjesteartist på Syd. Der duoen hadde konsert i anledning 10-årsjubileet sitt i vår.
Hva neste prosjekt for Bjørn Tomren blir, er ikke godt å si.
Han har gått Norge på langs. Padlet Norge på langs. Gått Norge på langs på ski. Og sist rodd Norge på langs, i 2015. Det meste har han gjort uten store forkunnskaper, men med hele turen som et eksperiment og en anledning til å lære seg noe nytt.
Han gjør det han har lyst til, enkelt og greit.
Og så er det greit å kople av med strupesang og lunsj i hytta til Arne Randers Heen, på toppen av Romsdalshorn.
