At Teatret Vårt velger å sette opp et stykke som er basert på en gammel science fiction tv-serie burde ikke overraske (selv om det selvsagt gjør det). Det er nemlig få sjangre som kan kommentere vår samtid så bra som nettopp sci-fi. Sjøl om sjangeren ofte, men langt fra alltid, handler om framtid og teknologi vi ennå ikke har, er det ikke teknologien i seg selv som er i fokus, men hvordan vi bruker den og lar den påvirke oss.

Urgammelt tema

Produksjonsduoen Ingri Midgard Fiksdal og Miriam Prestøy Lie skriver i programmet at Blindpassasjer er en utdatert dystopi siden teknologien i stykket i dag er en del av hverdagen vår. Det er jeg uenig i. Historien handler om hva det vil si å være menneske. Om hva som skjer når teknologien vi omgir oss med blir selvbevisst og mener at mennesket ikke bør ha kontrollen over den. Dette er et urgammelt tema som mange klassikere innenfor sci-fi handler og vil aldri bli utdatert. Bare spør Sylfest Lomheim ...

Romskip

Historien i «Blindpassasjer» er om et mannskap på fem som er på veg hjem i romskipet Marco Polo. Etter å ha blitt vekket opp av dvale oppdager de at en av dem har blitt erstattet av et kunstig menneske, en biomat. Å finne ut hvem av dem det er blir et kappløp med tiden, da kontorrottene i hovedkvarteret Nexus kaldblodig sender en torpedo mot Marco Polo. Denne vil bare bli stoppet dersom mannskapet finner blindpassasjeren. I øynene til Nexus er altså ikke mannskapet annet enn brikker som kan ofres. De er som maskiner som ikke har noen nytte lenger.

Sammensurium

Her burde mulighetene for å få publikum til å sitre av spenning være mange, men det klarer ikke stykket å gjøre. I stedet får vi et merkelig sammensurium av absurd teater, dokketeater og drama.

Jeg har ingen problemer med avantgarde lekenhet, men da må man bestemme seg. Her går man fra alvorlige scener, hvor det er potensial for litt spenning, til fjerting og rumpemuskler som trekker seg sammen. Framføringene med marionettdokker fungerer heller ikke bra.

Overtydelig

Skuespillerne leverer også replikkene på en måte som minner om overtydelige skuespillere på Barne-TV. Spesielt Gaia (Marte Mørland) er utrolig slitsom i sin spillestil og i sluttscenen blir det bare for drygt med astmaanfall og en irriterende fløyte.

Flere av scenene er for lange, uten at det har noen hensikt (rumpemuskelscenen for eksempel). Det er også øyeblikk da jeg lurer på om humoren er tilsiktet eller ufrivillig, og musikkinnslagene ødelegger stemningen enda mer.

Veldig bra

Det er dog ting som fungerer veldig bra. Jeg simpelthen elsker at scenografien ser ut som det er hentet rett ut fra en sci-fi-film fra 70-tallet. Det er til og med 60-talls vegg-til-vegg-teppe på golvene. Jane Fonda i «Barbarella» kan ta seg en bolle!

Bruken av video og effekter er også helt topp, og den beste scena i hele stykket er når Leda (Line Starheimsæter) besøker et ukjent romskip i vektløs tilstand, og skyver vekk lik som flyter i løse lufta. Alt framført imponerende bra, der og da, som skyggespill av skuespillerne.

Subtil humor, som når temaet fra «Nærkontakt av tredje grad» brukes som standard kommunikasjonssignal med andre romskip, er det heldigvis også plass til. Det er også en del av de dramatiske scenene hvor flere av skuespillerne viser at de har mer i seg enn denne overdrevne spillestilen som kommer fram i altfor mange scener. Spesielt er Gaia (Marte Mørland) overbevisende i de alvorlige øyeblikkene, når hun ikke er for hysterisk.

Skuffet

Jeg var skuffet da jeg gikk. Det er så mye uutnyttet teaterpotensial i denne historien som blir skuslet vekk på en forestilling som ikke vet hva den skal være. Denne gangen ble det dessverre mer blindgjenger enn blindpassasjer.

Anmeldelsen er basert på generalprøven.