Det er så mye bra med påske. Veldig mye bra – som fjellpåske, bypåske, kirkepåske, kafépåske, familiepåske, ryddepåske, pusse opp det rommet-påske, spise god mat-påske, treffe venner-påske, gjøre ingen ting-påske, lesepåske, se serier jeg ikke har fått med meg-påske, spille spill-påske.

I det hele tatt – påska er en oase for fine ting som jeg kan gjøre i timevis uten at noe kreves av meg. Luksus!

Mens jeg lurer på hva jeg skal velge, griper jeg skåla med smågodt jeg kjøpte for 29 kroner kiloen, dumper ned i sofaen og slår på tv-en. Påskekrimmen har ikke begynt ennå, det er nyheter først.

Dermed er de der igjen. Flyktningene. Tv-klippene viser voksne og barn i store flokker som presser seg mot stengte gjerder. Som klatrer over ei båtripe og vasser i land på ei strand i Hellas. Som tråkker rundt i søla i masseleirer i Makedonia.

Jeg føler uroen vokse. Og sammen med den – en irritasjon. Hvorfor må de komme hit?? Mange av dem er arabere – hvorfor drar de ikke heller til et arabisk land – det er faktisk 22 av dem! Der slipper de jo problem med språket.

Og noen av disse landa har faktisk veldig god råd – pumper olje rett opp av ørkenen og sløser bort på alskens luksus.

De fleste flyktningene er dessuten muslimer – fra land der de forfølger folk med annen tro – kristne, for eksempel.

Så hvorfor kommer de hit, til kristne Europa, når de ikke engang aksepterer religionen vår!?

Dessuten er det mange av dem som ikke rømmer fra krig. De er lykkejegere, kommer ikke til å jobbe, og vil bare snylte på trygdesystemet vårt. Hvordan skal det da gå med velferdsordningene våre? Økonomien kommer til å bryte sammen!

Og hva med kulturen vår! Hvis vi lar så mange slippe inn i landet som sist høst, vil etterkommerne våre ha lite norsk kultur igjen.

Så ser jeg henne. Ei jente på 3–4 år i en teltåpning, ved siden av faren som har mista en fot i et bombeangrep i Syria. Jentungen ligner på en prikk ett av tantebarna mine i den alderen, og ser meg i øynene med et blikk som treffer rett i magen.

Herregud, for et liv hun må ha! Sørpe og gjørme overalt, bare et lite telt å bo i med hele familien, og uten håp om noen bedring med det første.

Det er jo vanvittig! Tusenvis som lever i nød midt i Europa, mens jeg sitter her i stua mi og koser meg med påskegodt!

Irritasjonen og uroen renner bort, nå er det medfølelsen som vokser.

Jeg erkjenner for meg sjøl at bare et fåtall flyktninger kommer til Europa. Jeg vet jo det – at de fleste Syria-flyktningene er i Syria. Og at 90 prosent av resten er flyktninger i nabolanda.

Mitt ferske medfølende sinnelag setter meg også på tanken at vi sjøl dro ut i verden med håp om en bedre framtid: 800.000 (!) nordmenn reiste til USA bare før 1920 – og ingen av disse flyktet fra krig. Ingen! De ville bare ha et bedre liv – og disse utvandrerne har jeg ikke hørt et kritikk-pip om i hele mitt liv.

Og da vi sist var i krig, møtte vi ikke åpne dører overalt – både hos svenskene og britene, i USA og Canada?

Dessuten har vel folk alltid flyttet eller flyktet på kryss og tvers over hele verden – det er vel sånn kulturer er blitt formet. Er ikke all kultur resultat av møter med «de andre», egentlig?

Og er det ikke også slik at de som flykter eller flytter er de som har pågangsmot og ressurser? Som tar grep om livet sitt, i stedet for å resignere? Så mens vi nordmenn synker fete og fornøyde stadig lenger ned i sofaene våre, vil kanskje initiativrike flyktninger og innvandrere bidra mer til innovasjon, initiativ og økonomisk vekst enn mange av oss andre?

Ja ja. Framtida for Norge blir vel verken ulykke eller salighet, tipper jeg, helst noe midt imellom. Kanskje betyr det også litt hva jeg tror og tenker om den – framtida, altså.

Nok om det – nå begynner påskekrimmen. Jeg legger grubleriene til side, setter meg godt til rette i sofaen, plukker opp en spesial småsjokolade – og har det bare påskefint.