Det er koselig med bursdag. Men litt irriterende også. For er det noe bursdager er en nådeløs påminnelse om, er det at man blir eldre. Ja, jeg vet godt at alternativet er kjipere. Men samme det. Denne gangen var det ikke min egen bursdag engang, men min bedre halvdels, som fikk meg til å tenke på at jeg nå har nådd alderen min mor hadde da jeg mente hun var eldgammel.

Jeg tar det med et (litt stivt) smil, altså, det er ingen krise. Og når skal man egentlig kalle seg gammel? Jeg spør min ti år gamle datter og hennes venninne om hva de mener definerer en gammel skrott. De mener først og fremst at det er et rart spørsmål.

– For hva mener du egentlig? Vi som er ti år vil jo være gamle om man sammenlikner med en liten baby, for eksempel, sier 2005-modellene.

Jeg overser den kloke innvendingen og spør hva de som tiåringer mener er en gammel person.

Det begynner ganske bra:

– En som er gammel er rynkete og bruker stokk og briller, sier de.

Særlig rynkete har jeg ikke blitt. Brillene er støtt og stadig på nesa, men jeg klarer meg også uten. Og jeg har bare brukt krykker én gang, da jeg gikk i femteklasse og forstuet foten i det vi kalte «Dødsbakken». I ettertid har jeg jo sett at bakken ikke var så fryktinngytende som navnet kunne tilsi. Men en dødskul akebakke var det, okke som. Og jeg latet som jeg var dårlig i foten etter at jeg egentlig var frisk, fordi det var så innmari tøft å bruke krykker. Mot slutten av toukersperioden dro jeg krykkene maksimalt ut og stilte meg i sofaen for å prøve lykken i min egen idrettsgrenoppfinnelse: lengdehopp med krykker. Hvor langt ut på stuegolvet klarte jeg å slenge meg? Akk. Gode minner.

Jeg rykkes ut av mimrebobla mi. For hva kommer som neste svar fra jentene? En megastort apropos til det jeg akkurat har sittet og tenkt på:

– Gamle folk forteller ofte om gamle dager. Fra de var unge sjøl. Og så sier de (og her får jentene påtatt knirkete gammelkjerringstemmer) «Ungdommen i dag, altså. De er så opptatt av elektronikk.» Og så begynner de ofte setningene med «Da jeg var ung ...», sier de, og flirer.

Jeg forteller dem ikke historien om «Dødsbakken» fra jeg var ung. Men jeg er jo enig med de fiktive gamlingene i jentenes fabuleringer. Unge i dag er altfor opptatt av elektronikk. Du kan jo nesten ikke ha en fem minutt lang samtale uten at de må kikke på telefonen sin. Irriterende. Det som redder meg fra å føle meg gammel er at jeg er sånn sjøl. Altså en som kikker på telefonen. Noen ganger aldri så lite diskret. For eksempel hvis gubben og jeg har en diskusjon der vi begge bastant mener at vi har rett. Da googler jeg i det skjulte. Hvis jeg har rett får han høre det.

Men tilbake til tiåringene. De mener videre at gamle folk blir fort kalde «fordi de har så stive ledd og fordi huden er så tynn». Jeg svarer ikke. Kikker bare ned på tjukklabbene mine og håper de ikke legger merke til at den rosa genseren jeg har på er ull. I min verden kan det nesten ikke bli varmt nok. Jeg er en av dem som alltid angrer på at hun ikke tok med varmere klær til Syden. Som sover med raggsokker på beina. Samtidig antar jeg at man, når man er gammel, vil påstå at det er å «fyre for kråkene» hvis man både har på varme og åpner opp vinduene. Så jeg gir meg sjøl litt ungdommelige poeng for de åpne vinduene.

– Men hva hører og ser man på tv når man blir gammel, da?

– Gammeldags musikk. Ikke pop. Og så ser man moderne ting på tv-en. Men det er fordi det bare er moderne ting som går, mener de.

Puh. For øyeblikket ser jeg House of Cards, den etterlengta sesong fire. Det er jo ganske moderne, da. Men hva er det som står på i bilen? P2. Og Radka Toneff er i cd-spilleren, når det ikke er Knutsen og Ludvigsen med sine grevlinger i taket og Kaptein Knutsen som sitter inne i en stein. Den kan like gjerne stå på når ungene ikke er med. Jeg later som det er en forglemmelse, men egentlig digger jeg å synge med til Ku i tunnelen og Dum og deilig. Her kan jeg forresten lure på om jeg i det hele tatt har forlatt barndommen. Hvorfor tror jeg at jeg er gammel når jeg er en sånn type som gauler og synger Juba juba når jeg kjører bil? Eller som plutselig slår hjul midt på stuegolvet? Jeg er jo egentlig skikkelig barnslig!

Jeg kommer visst ikke fram til verken det ene eller det andre. Gjennomsnittet av barnslig og gammel er vel sånn midt på treet. Er det dét som kalles voksen, tro? Jeg googler (som den unge sjelen jeg håper at jeg er) og finner to gode sitat om det å være gammel:

«Først glemmer man navn. Så ansikter. Så glemmer man å trekke opp glidelåsen – og til slutt glemmer man å trekke den ned». Jeg humrer godt for meg sjøl. «Haha. Den var god», før jeg kommer på at det å snakke med seg sjøl også er et tegn på at man er blitt gammel. Spesielt hvis man legger til: «Ja, ja, da får jeg i hvert fall de svarene jeg vil ha.»

Jeg googler videre og finner sitatet som gjør meg optimistisk. Kloke John Burroughs:

«For meg er alderdommen alltid ti år eldre enn meg sjøl».

Ferdig snakka.