Når blir man voksen egentlig? Det er et vanskelig spørsmål det. Hvis vi ser litt i historien, kan vi trygt si at ungdommene ble tidligere voksen før enn nå til dags. For hva med Harald Hårfagre som giftet seg da han var 15 år gammel? Olav den Hellige var 12 år da han dro ut i krigen med egen hær. Eller Sigurd Jorsalfare som ble konge når han var 13 år gammel og var en jentefut i all sin tid. Jeg er litt usikker på om disse gutta hadde ei mor eller far som pakket sekken eller sørget for at de rakk sverdtreningen. Kan hende at problemstillingene var like ens da som nå bare med annen ordlyd: Hvor er sverdet mitt? Kan noen slipe øksa mi? Hvor er England og er det noen pene damer der som man kan røve med seg?

Puberteten er ikke favorittperioden for foreldre. Den tida er for mange foreldre fylt med krangler om det meste, både om viktige og ikke minst uviktige ting. Det er store svingninger i humøret blant ungdommene og dette gjelder nok også for de voksne. Ifølge ungdommene er dette en periode der foreldre er svært rare på alle vis, de snakker snålt, dummer seg ut og gjøre kleine ting. Dette går over heldigvis. For ungdommene altså.

Hva er nå egentlig årsaken til alt dette? Hva er det som gjør at våre snille og lydige barn forvandles til noen småfrekke monster med høy stemmeføring og lav impulskontroll. Svaret er hormoner. Testosteron og østrogen. Så enkelt og så intrikat. Kroppen forandrer seg, det blir hårvekst og svette. Kviser og menstruasjon. I takt med de kroppslige forandringene som skjer, gjennomgår man også mange mentale endringer.

Jeg synes pubertetsperioden er en forunderlig og herlig tid og naturligvis komplett umulig å forstå seg på. Samtidig er det en spennende tid for de unge der de former mye av sin egen identitet. Hvem er jeg og hva vil jeg med livet? De lærer av det som skjer rundt dem, på skolen, av lærere, foreldre og venner. Ungdommene er helt avhengig av foreldrene samtidig som de skal løsrive seg fra dem og dette kan naturligvis medføre mange konflikter.

Hva skal man så gjøre som forelder? Tja, jeg ville ha satset på kommunikasjon. Rett og slett bruke god tid på å snakke sammen, lytte og være åpen for det som skjer og være der som en hoggestabbe. En som kan motta noen hogg, men som alltid vil være der uansett. Man bør bruke tid for å snakke om det som skjer med kroppen og forsøke å forstå at de unge skal klare å stå på egne, men ustøe bein. Man kan også lære mye av de unge, de lærer forbausende mye fornuftig nå for tiden. Det som var revolusjonerende nyheter da jeg gikk på skolen, har kommet i historiebøkene nå.

Har man egentlig lett etter hormonet som gjør at de unge rydder rommet sitt? Eller gjør lekser frivillig? Eller i det minste hører etter? Bare husk at da må ørepluggene tas ut først. Hvis ikke blir det tradisjonelle ungdomsordet brukt: Hæ?! Jeg tror mange foreldre kunne tenkt seg å ha en fjernkontroll på ungene slik at det var enkelt å styre dem. Men hvis man snur på det, så tror jeg at de unge gjerne kunne tenkt seg å trykke Ctrl-Alt-Del på foreldrene sine også, en re-start liksom. Hvis du ikke skjønte det siste der, da er du skikkelig gammel altså.

Nå kan det høres ut som om foreldrene til de norske vikingkongene var helt snåle og ikke brydde seg om ungene sine. Tvert imot! Stefaren til Olav den Hellige var riktignok betenkt over at lille Olav 12 år skulle i krigen så ung, men etter å ha tenkt seg nøye om mente han til slutt at det var helt greit da gutten hadde bruk for en skikkelig utdannelse! Slå den du, kong Harald!

En trøst for fortvilte foreldre og oppgitte ungdommer, pubertetens opprør går over. Foruten for David Bowie som var en rebell inntil det siste. Hva skulle vi gjort uten ungdommene våre? I det minste måtte vi voksne lært oss å fikse PC-en selv.

Hva vil de unge si om denne artikkelen? Kleint, sikkert!