VESTNES: Ottar Johansen var da 16 år, men hans krigsinnsats begynte to år før. Han vokste opp i Kvænangsbotn i Nord-Troms. På Kjækan like ved hadde tyskerne en leir for serbiske krigsfanger, der forholdene var grusomme. Synet av slavearbeiderne gjorde et så sterkt inntrykk på mor til Ottar at hun spurte fangevokterne om barna hennes kunne få komme med sild og poteter til fangene. Ottar hadde tatt flere slike turer, men så gikk det galt.

Tyskerne hadde satt inn nye vakter, og en av disse reagerte med raseri da gutten kom med mat. Han skjøt i stykker matpakka, skjøt en fange og slo og sparket Ottar til han ble liggende på bakken. Handelsmannen på stedet reddet Ottar, som kom heim igjen sterkt forslått. Dette var siste gang barna fikk lov å gå med mat til leiren.

Herdet i kampen.

Men motstandsviljen var ikke knekt, og Ottar tok opp igjen kampen mot nazistene på sin måte. Han gikk med meldinger og mat til motstandsfolk i fjella. Sammen med tre andre unggutter og en voksen mann, Lauritz Vangen, hadde 16-åringen vært ute på en av mange turer med meldinger til spioner som gjemte seg i fjella i Troms. De overvåket bevegelsene til slagskipene Scharnhorz og Tirpitz. Kurerene fikk ikke vite hva som sto i meldingene, de fikk heller aldri se mottakerne. Droppsteder var avtalt, deretter var det bare å dra heimover igjen.

Til slutt gikk noe galt.

Tyskerne var blitt tipset av en angiver, dermed ble de tatt og brakt til Tromsø. Der ble de satt i fangeleir. Lauritz Vangen visste hva som var i vente, da sjansen bød seg hoppet han ut fra 3. etasje og døde. Ottar Johansen fikk difteri og ble lagt inn på sjukehuset i Tromsø. En polsk overlege syntes synd i gutten, og la til rette for at han kunne rømme.

– Opplegget var nøye planlagt. En gang i uka kom det en lastebil og hentet sengeklær til vaskeriet utenfor byen. Jeg var liten og lett og ble stappet inn i en sekk med et spesielt band på. Sekken ble lempet opp i lastebilen uten at vakta merket noe, av gårde bar det med en fangevokter på toppen av lasset. Da han gikk inn i vaskeriet for å varme seg, fikk jeg sjansen til å stikke av og sprang til skogs, forteller Ottar Johansen (82), som i dag bor på Rekdal.

Hardt liv.

Han kom seg til garden til noen slektninger, der han grov seg ned i høyet. Til slutt ga han seg til kjenne, men kona på garden ga beskjed om at han måtte gå tilbake til gjemmestedet. Det var ikke trygt.

– Seinere kom hun opp med varm melk, aldri har noe drikke smakt bedre enn dette, husker Ottar Johansen. Han måtte videre og ble kledd ut som en vanlig guttunge med nikkers og topplue. Liten av vekst som han var, kom han seg med båten heim fra Tromsø til Nord-Troms uten at tyskerne oppdaget han. Der gjemte han seg i ei skogskoie i dalen, før han ble fraktet ut til øya Skorpa, der han var da tyskerne begynte å brenne bebyggelsen.

– Det var forferdelig å se flammene slå opp. Vi måtte gjemme oss i ei berghule i månedsvis. Det var tolv personer, både barn og voksne. Det var både kaldt og store problemer med å skaffe nok mat til alle, så jeg rømte til Sverige. Skiene fant jeg i fjøra, forteller Ottar Johansen.

På turen overlevde han på rå fisk, kjøtt og mel som han fant i ødelagte hus, og kom seg fram til Karesuando.

– Det hadde vært en hard tur. Da en sjukepleierske skulle ta av meg ullunderbuksene, fulgte skinnet med. Det var frosset fast, forteller Ottar Johansen.

Med hest til Norge.

Men han kviknet fort til, det hjalp godt å treffe en nabogutt som også hadde rømt til Sverige. Ottar var vant med hest. Han fortalte ikke hvor ung han var og meldte seg på som kusk for de norske troppene som skulle til Finnmark. De fraktet både våpen, ammunisjon og proviant til de norske styrkene, turen tok ett døgn hver veg. Han så ødelagte bygder, sprengte bruer og tyskere som kom fra Finland på veg til Lyngen etter krigen på Østfronten.

– Det var spent. Mange av disse tyskerne drakk hardt, 3-4 år på Østfronten hadde satt sine spor, de visste at det var snart slutt. Jeg syntes nesten synd på dem.

Da freden kom, ble den feiret med amerikanske hermetikk og svensk mat. Det var fest. Med svensk beltebil gikk turen til Porsanger for å møte kronprins Olav i slutten av mai.

– Jeg hadde så lyst å hilse på kronprinsen. Der sto jeg, en liten gutt på 16 år i en altfor stor uniform. Kronprinsen stoppet opp og så på meg, men det ble ikke noen samtale.

Medaljer.

Ottar Johansen møtte ikke de russiske styrkene som rykket inn i Kirkenes. Men 40 år etter krigen fikk han en russisk æresmedalje for deltakelse i frigjøringen av Finnmark. Han fikk også Deltakermedaljen.

– Deltakermedaljen bærer jeg med stolthet hver gang vi markerer frigjøringen fra nazistene. Den russiske medaljen har jeg et annet forhold til. Vi visste hva kommunistene hadde gjort med folk i sitt eget hjemland, nå vet vi enda mer, sier han stille.

Den 17. juni 1945 fylte Ottar Johansen 17 år. Han var blitt en herdet liten mann klar for arbeidslivet. Det ble skogsarbeid, arbeid i skiferbrudd, til sjøs og som fangstmann på Ishavet. Nå bor aleine i huset på Rekdal, etter at han ble enkemann.

Når han tenker tilbake, ser han ennå for seg røyken og flammene fra tyskernes herjinger i Nord-Norge.

– Jeg er alltid optimist, og har hatt et godt liv. Jeg vet hva frigjøring betyr. Samtidig er jeg litt oppgitt over hvor lite folk flest i dag vet om den tida, vi skal ikke glemme det som skjedde, sier Ottar Johansen.