Det er surt på Kleive. Det regner omtrent vannrett, og årets kulturprisvinner sitter inne på sitt fullstendig overfylte krypinn av et kontor i hovedbygningen til hjørnesteinsbedriften Brødrene Midthaug og ser ut på elendigheten. Han har jobbet her i nesten 60 år, storparten av tiden som toppsjef, og absolutt alt her inne tyder på at han har brukt den tiden på helt andre ting enn å rydde. Nå har han funnet ut hvem som har tystet – det vil si har fortalt Molde kommune om alle de gode grunnene til at han fortjener kulturprisen. Og han har nesten gått med på å bli intervjuet.

– Jeg liker ikke å være i søkelyset. Jeg holder en lav profil.

– Ja, men intervju hører liksom med når man får kulturprisen..?

Midthaug ser utover Kleive igjen. Til høyre har han kirka, til venstre kan han skimte kirkegården.

– Intervju.... Greit. Vi får prøve. Det får bli som det blir.

Det er umulig å si det sikkert, men et øyeblikk ser det ut til at det glir et lite smil over ansiktet hans.

Otto Midthaug får prisen for sin utrettelige innsats  for Kleivesamfunnet gjennom mange år. Som det står i begrunnelsen fra kommunen: «Otto Midthaug har vært en entusiastisk bidragsyter for lokalmiljøet på Kleive, og har vist vedvarende og aktiv kulturinnsats over mange år.»

Og: «Han har kjørt opp skispor, preparert lysløypa til ukentlig skitrim, og vært aktiv i Kleivevatnets Venner, Lions, småbåtforeningen og hornmusikken. Otto Midthaug har skapt verdier med entusiasme, pågangsmot og skapervilje, og brukt tid og ressurser på å bygge et godt og levende lokalmiljø.»

– Hva tror du er viktigste enkeltgrunnen til at du får kulturprisen?

-Nei, det har jeg ikke tenkt så mye på, jeg aner ikke hva som er tankene bak. Men jeg  var formann i skytterlaget fra 72, og husker det var en gang vi skulle ha skiskyting oppe på fjellet her. Det var skytterlagene som drev med skiskyting den gang. Da måtte vi lage spor til løperne og lage standplasser. Ingen her hadde snøscooter, så jeg ringte til Molde kommune. På Molde hadde de en scooter, og etter mye om og men skulle jeg få låne den. Jeg dro inn til byen, fikk den på henger og kjørte den opp på fjellet. Men jeg hadde jo ikke fått den av hengeren engang før det kom en telefon. Kommunen måtte ha den tilbake med en gang, det skulle kjøres opp løype i Molde. Så jeg måtte bare kjøre den inn igjen. Fikk ikke laget en meter løype.

– Hva gjorde du da?

– Det var ikke mye å gjøre. Det var de som bestemte. Men jeg kjøpte meg scooter sjøl. Den kosta 15.000 kroner i 1973, og så begynte jeg  å kjøre opp løyper. Da kommunen hørte om det, så ble de interessert.  Om jeg kunne kjøre løype i indre strøk? På Kleive, Istad, Kortgarden, Solemdal, Rødvika og Nesjestranda? Jeg skulle holde utstyr. Og så skulle jeg få 50 kroner timer for det. – Det gikk greit?

-Det var et helvetes slit. Det var ikke revers på scooterne den gangen, så om du kjørte deg fast så var det å stå i snø til midja og måke og slite og dra som best du kunne helt til du kom deg laus igjen. Jeg skrev opp timene i en notisbok. Etter fire år tenkte jeg at nå måtte jeg avsted å se om jeg ikke fikk noen penger for det. Det kostet jo penger med bensin og alt sånn, og tok jo fryktelig mye tid. Så jeg dro inn på Molde igjen og opp på kontorene og fikk noen navn som jeg skulle snakke med, og la fram notisboka med timene. Men nei. De hadde ikke penger.

– Ingen penger?

– De kunne ikke betale. Men de håpet at jeg greidde meg likevel.

– Hvordan tok du det?

– Jeg ble litt forbanna. Men det var ikke noen penger, så da var det ikke noe penger. Jeg fikk ikke fem flate øre. Da forbandt jeg meg på at jeg skal ikke spørre kommunen mer om noe som helst.

– Så hvorfor i all verden sluttet du ikke å kjøre opp de løypene?

– Nei, folk måtte jo få gå på ski på Kleive også. Og det var jo bare jeg som hadde scooter. Folk ringte tidlig på lørdagsmorran, «har du kjørt løype?». Nei, det var ikke bare å slutte. Men jeg kjøpte en bedre scooter. En med revers. På åttitallet kjøpte jeg tråkkemaskin, fordi jeg ble dårlig i ryggen. Da ble det lettere. Men den ble utslitt den også. Den neste hadde jeg i mange år.Men så ble det sånn at man måtte ha sporplog for å få til dobbeltspor og alt det der.  Jeg kjøpte en med sporplog. Det er den jeg bruker nå.

– Hvor mye koster egentlig en sånn maskin?

– De første kosta  40.000. Den fjerde var borti en million. Men det er jo vedlikeholdet som koster skjorta.

-Angrer du?

– Njaa.. Jeg vet ikke. De har nå få gått på ski.

Det er ikke så mye prat med Otto, sier noen som kjenner han: «Litt brysk til å begynne med, men han gjør det som må gjøres, uten noe om og men. Og han skulle selvfølgelig hatt prisen for lenge siden». For eksempel: Da ny vei til skytterbanen ble bygget, på dugnad selvsagt, da var det Otto Midthaug som tok jobben med å frakte diesel til gravemaskinen som jobbet seg lengre og lengre innover i skogen. Det ble 95 scooterturer med en 200 liters dieseltønne bakpå før vegen var ferdig.  Verd en kulturpris bare det. Eller Kleivehallen. En bauta i bygda, med plass til 1100 tilskuere. For å si det med kommunens ord: «Han har vært en viktig pådriver i etablering av Kleive grendahus og Kleivehallen.»

– Det var dugnad det. Hele bygda var med. Det var dugnad  hver eneste dag nede på der, sier Midthaug og peker i retning hallen.

– Kleive Betong hadde betongen og vi hadde alt stålet. Det var ståldragere på 21 meter, de var så store at vi kunne ikke ha dem liggende i produksjonshallen. Så det ble litt trikserier for å få det til.  Arbeiderne skrev seg på dugnad og arbeidet dagtid her med dragerne, og så tok de igjen timene med overtid om kveldene. Sånn ble det gjort. Hvor lovlig det er, det er vel usikkert. Men det ble idrettshall.

– Fin ble den vel også?

– Jada. Og så måtte vi sprenge ut fjell, og det måtte vi jo utnytte, vi ville være selvforsynt med grus. Vi hadde hørt at det stod en steinknusemaskin i Batnfjorden. Den fikk vi låne. Den var laga i Polen og skulle være kjempegreier. Vi fikk henta den og fikk plassert den ved siden av gravemaskinen  som auste oppi stein og så begynte maskinen å buldre og tygge. Et stort øyeblikk. Men det kom jo ikke ut en skit. Knusern tygde og tygde, og bråket og knaket, gravemaskinen auste oppi, men absolutt ingenting kom ut. Full forstoppelse. For det viste seg at knusern var bygget for å bli matet med en spade, ikke med en gravemaskin som heiv oppi jord og leire også. Da ble det bare deig. Så vi måtte bygge om hele greia.

– Vanskelig?

– Forferdelig. Men vi fikk det til, og ble selvforsynt med grus og pukk. Men da han i Batnfjorden så at steinknusern fungerte så ville han ha den igjen. Det endte med at jeg måtte kjøpe den av han – etter at vi hadde ordnet den. Og så måtte vi ha strøm.  Hva gjør vi da? Jo vi må ha aggregat. Hvem har det? Så var det å ringe rundt. Vi fikk tak i et på Aukra. Men vi måtte bygge det om.

– Det har vært en del ombygging?

– Ja. Vi måtte jo være sjølhjulpen. Du vet det er sagt at det kommer ingenting innenfor Årøelva. Vi måtte ordne det sjøl om vi skulle ha noe. Men Kleivehallen ble bra den. 12 millioner ble dugnadsinnsatsen taksert til.

Otto Midthaug er 73 år gammel. Han har alltid bodd på Kleive, og har alltid jobbet i familiebedriften. Fortsatt er han på kontoret hver dag.

– Jeg må hit hver dag. Hvor mye som blir gjort kan diskuteres, men jeg må hit. Jeg har tenkt å holde på til jeg blir 75, men jeg vet ikke om det går. Jeg ble hjerteoperert for 12 år siden, og oksygenopptaket er ikke som det var. Flata går greit. Men jeg puster som en hval i stigning. Men noen plager skal en vel drages med.

– Hva skal du gjøre etterpå?

– Ikke noe problem. Det blir skyting, biler og motorsykler. Jeg har sju motorsykler. Nå bygger jeg  opp en Tempo cross 59-modell. Den blir som ny. Pussa, lakkert og overhalt motor.

– Kjører du mye?

– Njaa. Kjerringa blir så galen, hun mener jeg er for gammal til å kjøre. Men jeg kjører nå litt for det.

På neste kommunestyremøte skal Otto Midthaug få sin kulturpris. Kommunen håper prisen blir «inspirasjon til videre virke i kulturarbeidet.»

– Blir den det?

- Nei, jeg vet ikke hva jeg skal si... Jeg vil vel være like fri som jeg alltid har følt meg. Og jeg synes ikke man skal ha noe for sånt. Det er bare sånn man gjør. Men hva som skal skje på utdelingen aner jeg ikke. Jeg har ikke hørt et pip om det.

– Nervøs?

Otto Midthaug ser ut av vinduet igjen.

– Jeg får håpe jeg står det over.