Jeg skal ikke skryte på meg å ha den store lidenskapen for biler. De får deg fra A til Å. Det er kult hvis det er litt guffe i motoren når du trykker ned gasspedalen. Og det er bra hvis bilen er fin og praktisk.
Ut over det kan det være det samme med det meste. Jeg skifter dekk sjøl, og har akkurat nok peiling til at jeg kan peile olje.
Det viktigste er uansett at bilen funker som den skal. Men om den skal konke, ønsker jeg helst at det skal skje nærmest mulig Fræna, hvor jeg bor, og ikke for eksempel i Rauma. Et eksempel som ikke er tilfeldig valgt skal jeg si dere. To ganger det siste året har jeg måttet ringe redningsfolka i Åndalsnes. Begge gangene har jeg fått æren av å sitte i min egen bil bakpå redningsbilen og brommet baklengs til verkstedet. Bilen stod, pengene fløy.
Første gang var da vi hadde kjørt mil etter mil fra Oslo. Vi kjører forbi Åndalsnes. Kikker på klokka og konstaterer at vi kommer den nattestengte Fannefjord-tunnelen i forkjøpet. Opp svingete bakker fra Isfjorden. Og brått blir det vanskelig å styre. Jeg får vridd bilen inn i en lomme, og ser at det ryker mistenkelig fra motoren. Hva som hadde skjedd? Aner ikke. Jeg fikk det forklart, men jeg bryr meg rett og slett ikke nok til at jeg husker det. Det var noe som røyk. Derav røyken.
Klokka tikket og redningsbilen kom. Fireåringen syntes det var megastas å sitte på med den tøffe bilen. Klokka tikket videre mens vi ventet på leiebil. Vi så for oss stengt-skiltet før tunnelen. Men mirakuløst nok: Etter akkurat (selvfølgelig) å ha mistet ferja, viste det seg at det var pinseåpent i tunnelen. Da ble det hallelujastemning! Endelig litt flaks!
Fullt så hallelujaaktig ble det riktignok ikke da jeg skulle hente bilen igjen, og kom sju minutt for seint til tunnelen.
Men bilen var hvertfall fikset. Helt til det samme skjedde noen dager etterpå. Det samme opplegget med røket et-eller-annet. Men uten røk denne gangen. Og fem minutt hjemmefra.
Ny bil, nye muligheter, tenkte jeg noen måneder etterpå, der jeg turet avgårde til en jobb i Rauma. Helt til det sa PANG! etterfulgt av den umiskjennelige lyden av punktert dekk. Fla-fla-fla-fla-fla. Søren heller! Nå kjører jeg på felgen til verkstedet, tenkte jeg, jeg vet jo godt hvor det ligger. Før jeg skjønte at det ikke er så lurt. Og jeg måtte gripe telefonen og slå nummeret til redningsfolka igjen. Ny leiebil, bilen ble sendt til bilforhandleren i Molde, hvor de på verkstedet gjorde en meget spesiell oppdagelse.
– Vi må vise deg noe, sa de da jeg kom for å hente bilen.
De hadde nemlig hørt en lyd da de tok av det punkterte dekket. Det viste seg å være et 10 cm langt stålrør, 3 cm i diameter, som altså befant seg INNI dekket! Hvordan i all verden har det kommet dit? Det vites fortsatt ikke, men det foregikk noe veiarbeid akkurat der jeg hørte smellet fra dekket. Samme det.
Jeg vurderte en stund å sende regninga for både nytt dekk og felg (som selvsagt ble ødelagt av stålrøret) til Rauma kommune. Men de var på vei til å krype inn på Robek-lista, så jeg lot være.
Jeg har vært i Rauma etterpå også. Det har gått bra. Det er en fin plass. Flotte fjell. Jeg drar gjerne dit igjen for å trappetråkke meg opp til Nesaksla eller gjøre en jobb.
Men uansett formål: på telefonen har jeg lagret redningsbilnummeret. Som hurtigvalg.