Det var etter jeg hadde lagt meg. Et slags brøl lød fra kjøkkenet. Først: bekymring. Hva har han gjort nå? Skåret seg? Men så lyder heiarop og triumflyder (hvis det finnes noe som heter det).

– Kom hit! Jeg tasser ned i morgenkåpe. Har han nådd et nytt level? Knekt en heftig sudoku? Nei, dette var åpenbart større. Mye større.

– Se!! Han peker ut gjennom kjøkkenvinduet. Og der, i gresskanten ved veien, tusler det. Et sprell levende, og ganske korpulent pinnsvin.

– Jeg har alltid, helt siden jeg var liten ønsket meg pinnsvin i hagen – og nå, når jeg er 45,  er det her!

Han lister seg ut for å se nærmere.

Den lille, runde skapningen er unektelig veldig søt. Snuser, fomler avgårde på korte bein. Når han kommer for nær, freser det. Så får det litt kattepellets og en skål vann. Det spiser og drikker, ivrig.

– Er du sikker på at det tåler…kattemat?

– Ja, det sto på Pinnsvinhjelpen at det er det beste du kan gi dem, svarer han.

– At det sto hvor?

– På pinnsvinhjelpen.no. Det er et forum for pinnsvinhjelpere, med masse info om hvordan man skal ta vare på dem.

– Du er på et pinnsvinforum?

– Ja, i tilfelle det kom et pinnsvin en dag!

Sånn kan skjebnen svinge tryllestaven.

Fra den kvelden hadde ikke bare Bolla fått navn, den ble også et slags familiemedlem.

Hver kveld eller natt kommer den (vi vet ikke om det er en han eller en hun) tuslende, spiser litt, kikker litt. Og den kommer nærmere og nærmere.

Tre uker senere: – Kom og seeee!!!!

Han vifter med mobiltelefonen litt som om han prøver å smekke en flue.

– Se den siste videoen!

Og der, på lille skjermen, ligger Bolla i fanget på far. Litt sammenkrøllet, muligens ganske skeptisk, men ikke med piggene ute. Gjennom kattepellets har de bygget et vennskap.

– Plutselig mens jeg sto i garasjen hørte jeg det tuslet bak meg. Og der sto Bolla, forventningsfull, og jeg ville jo ikke at den skulle bli fanget i garasjen, den måtte jo hjem, så jeg skulle ta den ut derfra før jeg lukket porten, og den protesterte ikke, jeg fikk ta den opp! Og så satte jeg meg på trappa og tok den på fanget, og den bare satt der!

Han ser ut som han har funnet en skatt på havets bunn.

– Nå er den nesten tam!

Det blir søkt flittig på nettet for å finne ut mer om vår nye venn. Mannen blir pinnsvin-kyndig. Involverer naboene så de kan ta hensyn til den nye, lille fotgjengeren i gata. Alle synes Bolla er en hyggelig gjest.

Men så ser vi den ikke mer. Det er jo sånn at dyr blir borte av og til. Men så akkurat Bolla, da…

Mannen sier han bare skal gå seg en kveldstur, men han går bare rundt huset.  Flere ganger.

Han sjekker litt rundt og bak her og der. Kikker i veikanten. Ingen Bolla.

Det går en uke. – Det kan jo hende det er en hun, som har fått unger! Og så må hun passe på dem noen dager før hun kan komme hit igjen..?

Han håper.

En morgen kommer jeg ned til frokostkaffen, og han smiler fra øre til øre.

– I natt kom Bolla. Og vet du hva? Den var tynnere. Jeg er ganske sikker på at enten er det en hun som har fått unger, eller så er det en annen – at de er to fullvoksne pinnsvin!

Jeg skjenker kaffe.

– Da kan jo den hete Bollings, da?

– Ja… Kanskje det. Men jeg må følge med og se om det virkelig er en som er mindre, det var litt vanskelig å se i halvmørket, om det var den samme. Klokka var tre.

– Du satt oppe til klokka tre og ventet på Bolla?

– Nei, jeg var oppe en tur likevel. Men tenk at den er tilbake!

Ja, tenk det. Vi får bare vente og se – kanskje Bolla og Bollings har med seg en hale av små piggete bolletroll når sommeren går mot slutten.

Da blir vi en storfamilie.