Livet er en risikosport. Fra begynnelse til slutt. Vi vet jo at det ender når det først har startet. Som oftest har vi ikke peiling på når det slutter og hvordan det blir etter slutten. Kanskje like greit. Det er fyllet i midten som er kult. Jeg ville tatt sjansen på å leve når man likevel har muligheten. Det tar sånn tid å vente på slutten.

Hvordan er nå et gjennomsnittlig liv? Vi sover bort en tredjedel av livet vårt. Vi bruker 5 år av livet på å spise og sju år går med til jobben. Du vasker klær i ni måneder av livet. Vi kysser to uker av livet vårt og har sex en måned av livet. Til sammenligning bruker vi seks måneder på do. Nå skal man aldri forakte en god avføring og en solid jobb på vannverket tar tid.

Men er dette livet? Det vi vet er at vi blir syke og at noen rundt oss blir det. Gjennom et liv vil vi få mange gleder, frustrasjoner og sorger. Livets landevei er ikke enkel, den går i svinger og vi ender stadig opp i grøftekanten. Vi tabber oss ut, vi gjør stadig feil og noen ganger gjør vi helt riktige ting. Det er kanskje i yttersvingene vi føler at vi lever som mest?

Jeg hadde ikke klokke før jeg ble ungdom. Jeg lekte og herjet rundt, skolebussen fraktet meg frem og tilbake til gården og etter det trengte jeg ikke å vite tida. Tida gikk likevel uten at jeg brydde meg, det var ikke så mye jeg skulle rekke uansett. Tidspunkt er ofte noe foreldre må forholde seg til. For unger oppleves dette som et mas, men hjemme hos oss var det lite prat om tida. Det vi ikke rakk i dag, måtte bare vente til i morgen. Om det ikke var blanke ark og nye fargestifter hver dag, så var det hvert fall alltid ei ku som skulle på bås og en gammel høygaffel som ventet. Selv om far jobbet nesten helt til det ble mørkt, så var han sjelden sliten og ordet stress var et fremmedord. Farmor bodde på gården og lærte meg å lese ved hjelp av Nr. 91 Stomperud. Farmor hadde alltid tid til unger, hun hadde så god tid at hun strøk alle klærne mine. Jeg var sikkert eneste gutten som hadde press i trusa gjennom hele oppveksten.

Hvordan er det i dag? Er vi opptatt av klokka og tidspunkt? Føler vi oss stresset? Hvor mange føler seg ikke som sjåfører for ungene som skal kjøres overalt? Er livet bedre nå enn da vi var barn? Kan dette stresset gjøre syke? Vi måler livet vårt med apper, sjekker pulsklokka og teller kalorier. Vi higer etter bedre resultat. Men for hva? For mange av oss blir slitne og stresset av det hektiske livet, vi blir deprimerte av alle krav og forventninger som vi strekker oss etter, men aldri når. Mitt råd er å legge lista lavt. Det er så mye bedre å klare hinderet enn å stadig rive.

Kanskje skulle vi tatt av oss klokka en gang i blant? La avtaler være mer cirka enn nødvendig. Bare nyte dagen slik den er. Være dønn ærlig mot seg selv. Ta en liten selvsjekk. Har jeg det bra? Slå gjerne et terningkast på deg selv. Det er jo bare du selv som er ansvarlig for ditt eget liv og blir det lav score på terningkastet, så er det bare du som til slutt kan gjøre noe med det. Har man ikke et ansvar for å sørge for at livet er verdifullt? Husk at det er fyllet i midten som er livet.

Livet er jo bare veien til slutten, men det trenger ikke å være en kjedelig for det. Det er bedre å vite at man turde å leve når man hadde sjansen. Woody Allen er jo en nevrotiker på sin korte hals og sa følgende: Det er ikke det at jeg er redd for å dø. Jeg vil bare ikke være til stede når det skjer.

Mitt råd for denne lørdagen er: Skit i avtalene, gjør noe som er bra for deg! Ta av deg klokka og ta på deg nystrøken truse! Hvor herlig er ikke livet!

Takk for at du abonnerer på Romsdals Budstikke!