– Ohoi me sjøl! Dette har vært døgnet for dæm store følelsan, sier Tone, forsøksvis romsdalsdialekt-inspirert og fortsatt blank i øynene på veg ut fra Storyville og «Driving Miles».

– Jammen på tide at du fikk sett denne perlen av en forestilling, seks år etter urpremieren her i Molde, sier Takt om teaterkonserten som tar utgangspunkt i moldemannen  Svein Åge johansens opplevelser som Cadillac-sjåfør for legendariske Miles Davis.

– Stykket er jo i ferd med å bli ikonisert. Under Moldejazz er den nærmest blitt et must. Og det hele starter med en ærlig sjåfør, som sier rett ut til Miles Davis at han ikke liker musikken hans. Er det ikke herlig, humrer Takt.

– Det er jo dette musikk og jazz handler om. Om glede, sinne, sorg og undring. Det kom så godt fram her, sier Tone.

Hele tirsdagen har Takts bedre (?) halvdel gnålt og laget utoner om alle konsertene hun tror hun skal rekke, men ikke får med seg. Backstage-møtet med Driving Miles-gjengen er et stort plaster på såret.

– Folk sier forrige forestilling var den beste vi har gjort, sier skuespiller Per Egil Aske og byr på gulrøtter (!) og jordbær.

– Kunstnere nå til dags, altså. De er jo like kjernesunne som oss journalister, hvisker Tone i øret til Takt, før hun med en viss andakt slår seg ned ved siden av Svein Åge Johansen – sjølvaste Miles-sjåføren.

– Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett forestillingen. Den blir bedre og bedre. En utrolig fin nerve har det blitt. Per Egil og musikerne er glitrende, sier han.

Etter endt forestilling, med sarte trompet-toner og Miles-låter forent med den enkle og sjarmerende historien, nikker Takt samtykkende.

– Jeg så premieren og likte den forestillingen. Men dette var noe helt annet. De brukte musikken på en annen måte nå, som ga rom og tid til refleksjon. Jo, Driving Miles kan gjerne bli en gjenganger under Moldejazz. Både Per Egil Aske og musiker/komponist Ole Jørn Myklebust synes det er en glitrende ide.

– Vi merker at dette er stoff som skaper gjenkjennelse og identitet, samtidig som stykket stiller universelle spørsmål, sier Per Egil Aske.

– Og slikt et fantastisk trompetspill. I høyeste grad verdig et stykke om Miles Davis. Åh, dette var Molde-magi, sukker Tone.

Mens duoen triller syklene gjennom Storgata (siden Takt nekter å ha på sykkelhjelm) går tankene tilbake til mandagskvelden i Alexandraparken.

– Mens Miles Davis lot følelseneflomme ut av trompeten, der lot Red Hot spilleglede og overskudd få utløp i en fantastisk konsert. De røde og heite karene er tryggheten sjøl og leverer varene så det suser, sier Takt.

– For en energi. For et trøkk! Tenk om Red Hot kunne overført litt av den energien til MFK, fabler Tone.

– Men når vi snakker om følelser. Det som har rørt meg sterkest de siste 24 timene er Siri Gulliksen og Janne Mauseth. De som ikke kjente hverandre fra før, men møttes i parken, sier Takt.

Og kanskje så du dem i parken mandag. Kanskje så du hvordan Siri løftet Janne, som er rullestolbruker og svoren Red Hot-fan, opp på ryggen og og kastet seg inn i dansen og rytmene. Kanskje så du de to store smilene. – Se hva musikk gjør med folk. Det der. Det var ekte kjærlighet, sier Tone.