Jeg vil ikke påberope meg å være moderne når det gjelder noe som helst. Da kan jeg lett bli arrestert av Kähler-vase-ligaen og «grått-er-det-nye-hvitt»forkjemperne. Det eneste som er moderne med meg er at jeg har ryggekamera på bilen og at jeg har blitt NAV-er. Altså at jeg har en GPS. Det hindret meg ikke i å rygge på en parkert bil ved Romsdalsmuseet. Men det var jo ikke de moderne duppedingsene sin skyld.

Det var ikke sløve ryggeøyeblikk vi skulle snakke om. Men det var jula. Som atter er over oss med sin klamme hånd. Nei da. Jo da. Litt klamt, men mest av alt koselig. Og for at det skal være koselig er det viktig at det gjøres på samme måte som i fjor. Og året før. Og som den har blitt gjennomført siden man stabbet rundt i heimesydde tøybleier og sniktittet på gavene som lå klare under treet. Eller da man ble litt eldre, og latet som man ikke skjønte at det var pappa som var nissen. Den tida man kjøpte Fame-parfyme og badeskum i julegave til venninnene.

I mitt barndomshjem rett sør for Sinsenkrysset gjentok vi hvert år: «Å! Jeg fikk NESTEN mandelen i grøten», fordi lillebror hadde uttalt det et år og alle syntes det var veldig søtt. Og vi hadde aldri helt avtalt om det var kjipt eller kult å få den mandelen (oppvask eller marsipangris). Etter middag ble vi alltid enige om at desserten kunne vente til seinere. Litt fordi vi hadde stappa oss full av surkål, ertestuing og ribbe. Men like mye fordi vi da var ett steg nærmere det som den gangen ble sett som det største høgdepunktet: gavene. Og det var litt av en seremoni, kan du tro. Gavene skulle åpnes en og en, og den som hadde fått en gave var den neste som hentet gave under treet. Vi hadde fast plass for hvor vi åpnet pakkene. Mamma og pappa brukte trappa, for de fikk færrest gaver. Og pappa gikk alltid og ryddet vekk gavepapiret undervegs.

Så er det jo sånn at når man blir voksen og møter en annen som har hatt sin måte å feire jul på gjennom noenogtjue år er det enkelte ting man må bli enige om. Skape sine egne tradisjoner, rett og slett. Og helst presse med så mange av sine egne tradisjoner man klarer. Her snakker vi harde forhandlinger og store doser kvinnelist. (Du vet, der du blir mutt og sur hvis du ikke får det som du vil. Og så gir gubben etter bare for å få fred.)

Det herlig uperfekte er det som får meg til å smile julefint i oppkjøringen til jul. Det SKAL være litt kaos, så lenge det er det samme kaoset som i fjor. Forutsigbart kaos, om du vil. Da vi nok en gang tok ned den overfylte jul-og-advents-og-litt-påskepynt-eska fra loftet, dukket den opp igjen. Adventsstaken. Den som min bedre halvdel tok med seg inn i boet. Som har mange små lyspærer, hvorav to er defekte. Eller. Helt defekte er de ikke, men de krever at man skrur på dem av og til for at de skal funke. De første åra sa vi alltid at «neste år, altså, da må vi fikse ny adventsstake». Og så gjorde vi det aldri. Nå har den defekte staken blitt en del av adventstida. Det kommer ikke på tale å bytte den ut.

På samme måte har undertegnedes defekte julekaker blitt tradisjon. Altså. Jeg fatter ikke hvordan noen kan trylle fram de vidunderligste julekaker i perfekt fasong. Jeg prøver, og så blir de seende ut som noe man laget i trolldeig i barnehagen. Men de er alltid gode på smak! (For det blir jo gjerne ting som består av fett, sukker og mel.) Så er det også blitt en tradisjon. Morsomme stunder på kjøkkenet hvor foreldre og barn spiser av deigen og flirer av resultatet.

Vi har også våre tradisjonsrike og ambisiøse forsøk på å bygge pepperkakehus. Siden min bedre halvdel er i byggebransjen skulle man tro at det var grei skuring å sette sammen et enkelt julehus, som pepperkakegutten vi har stekt av butikkjøpt deig, kan bo i. Men den gang ei. Det ender alltid med sure folk. Og så har DET blitt en tradisjon også. Og når surheten har gitt seg er det tidenes karbo-opptur når vi setter finsida av pepperkakehuset fram, og skjuler brister, skjevheter og knekk på avveie med bomull, massive mengder melis, nonstop og seigmenn.

Julepynten er et kapittel for seg sjøl. For mens noen liker julenisser foretrekker andre vakre engler. Men nisse-nøtte-skåla har gubben klart å forhandle fram, i bytte mot at mor får sin egen engleutstilling på skjenken. Og sånn må man holde på. For det handler om følelser det her. Det er ikke å kimse av. Blant annet fikk jeg høre følgende for noen dager siden: «Husker du da du kastet det gamle Se og hør-bladet som juleglitteret var surret rundt?»

Huff, ja.

Dagen før dagen er det Grevinnen og hovmesteren. Og, som i den gamle klassikeren: det er «Same procedure as last year». Diskusjonen om hvorvidt grevinnen har demens eller er blind dukker opp. Og vi prøver å gjette når hovmesteren snubler og når han hopper over isbjørnhodet. På julaften er det Tre nøtter til Askepott. Det tok mange år før jeg reflekterte over at det er én mann som har alle stemmene. Men nåde den som hadde prøvd å dubbe filmen så det ble annerledes. Jula blir ikke den samme uten å høre Knut Risan brumme at Askepott skal sortere frøene eller i fistel be prinsen om å gjøre skolearbeidet sitt: «Leeeksene! Hva med leksene!». Og hva er egentlig greia med at filmen kan kjøpes på dvd? Nei. Den skal bare ses på julaften.

I kirka er det fullt og presten høres så vidt over helspente unger. Det er finstas, høgtid og en tåre i øyekroken når alle reiser seg og stemmer i til Deilig er jorda. Vel heime skaper englene på skjenken, lyden av de prepubertale stemmene til Sølvguttene og duften av middagen julestemning. Jeg husker ikke hva jeg fikk i forhandlingene da det endte med pinnekjøtt til julemiddag, for i barndommen var det ribbe preparert på trøndersk vis, men det er også blitt en tradisjon. Og hvert år konkluderer vi med at julematen ikke hadde vært så god hvis vi spiste den oftere gjennom året. I romjula lager svigermor ribbe, med sprø svor og et fettlag som får treningssenterbaronene til å juble i januar.

Så legger vi pakkene under treet. Når vi skal åpne gavene har vi faste plasser. En og en pakke åpnes opp. Den som får en pakke er den neste til å finne en ny. De voksne får færrest gaver. Gubben rydder vekk gavepapiret undervegs. Og jeg sitter i trappa og kjenner at det er akkurat sånn det skal være.

God jul!