En boble der det mest avanserte du har måttet tatt stilling til i løpet av en typisk dag, er om du skal ta med to eller fire bleier i veska, om du skal sove eller rydde mens babyen din sover eller om badevannet er et par grader for varmt eller akkurat passe. Nyheter har passert, med kommunevalgkamp og krig. At barn har det vondt på flukt gjør enda mer vondt enn før, men tanken på onde krefter i verden har gang på gang blitt døyvet av (så klart) verdens fineste tannløse smil og babyblikk.

Én dag (i dag, faktisk) er det brått og ubønnhørlig slutt. Bobla sprekker. For, likestilt som du en gang ønsket å være, ga du store deler av fødselspermisjonen bort til far. Ukesvis før flesteparten skal tilbake til jobb, skal du forholde deg til andre sjefer enn den lille. Da (akkurat nå, faktisk) blir plutselig deadline et ord du må forholde deg til igjen. Og skråblikk. Og det er ikke bare bare når det føles som om alfabetet må læres inn på nytt, og at hjernen, som er som stappet med flanellskluter og babygrøt, har vært innstilt på standbymodus, absolutt bør skrus på.

Ni måneder har gått siden jeg hadde forrige skråblikk på trykk. Og som et ledd i jobbforberedelsene måtte jeg bare kikke litt over noe av det jeg tidligere har liret ut av meg.

I skråblikk har jeg gjennom årene - til særlig min fars store fortvilelse – hatt en tendens til å sette meg sjøl i dårlig lys. Fra alle slags vinkler. Skrått og svart på hvitt har jeg via tastaturet klasket inn små (og sanne) avhandlinger om min udugelighet både til hverdags og fest. For eksempel om det å alltid være seint ute, eller om å ikke akkurat være født med vaskekosten i hendene. («Det er ikke til å stikke bak en vasketralle at jeg har vanskeligheter selv med det minste vaskerelaterte gjøremål. For å sette dette litt i perspektiv: Jeg har til og med problemer meg å gjennomføre verset «Så gjør vi så når vi vasker vårt gulv» i julesangen....»)

Det å ikke kunne danse har også vært tema. («Jeg kler meg ofte i rødt når jeg går ut. Jenter i rødt får alltid danse, heter det. Ingen sa noe om at jenter i rødt alltid kan danse. Så da er man liksom like langt...») Om å være elendig på kjøkkenet også («Men å resonnere seg fram til at hovedbestanddelen i en rett som heter noe med SEKK og POSE faktisk skal trekkes i vannet MED denne plastposen på...

Nei, det ble visst litt for vrient. Det er tvilsomt at andre har opplevd det samme, men når man ser en sekkjepåse oppløse seg i vannet i gryta, ja, da raser kjøkkenlivet unektelig sammen. Vi slapp heldigvis ringe etter en pizza. Det ordnet seg dette også, sjøl om vistdalinger trolig aldri har sett sin smakfulle stolthet servert sånn før: Oppløst, så krystet for vann og klemt ned i ei ildfast form for oppvarming i ovnen...»)

Og det å være stusselig ubegavet i fremmedspråk («Da jeg skulle på helgetur og måtte bli borte fra skolen en dag, sendte jeg følgende beskjed til professoren, her gjengitt på norsk: «Jeg kommer ikke til å være tilstede i timene i morgen, da jeg skal på biltur til San Fransisco. Ikke at dette kommer til å utgjøre særlig forskjell, siden jeg tilsynelatende har et engelsk, muntlig ordforråd på linje med en stum fransk dame på 70.»)  Og om udugelighet i håndarbeid. («For meg er en strikkepinne først og fremst‭et nyttig‬ redskap for å sjekke om sjokoladekaka (Og da i hovedsak 123-kake) er gjennomstekt.»)

Og om upraktisk sans («Det er lenge siden jeg innså at mine praktiske evner begrenser seg. Dét til tross for at jeg har vokst opp på en gård, der jeg burde hatt alle forutsetninger for å lære meg både det ene og det andre.  I stedet har jeg altså blitt ei odelsjente som knapt nok vet opp ned på en høygaffel..») Noen nevnt, noen glemt.

Jeg tar altså håndhevelsen av den beryktede Janteloven i egne hender, støtt og stadig. Og selv om jeg passende nok kommer fra en familie som mener at man ikke skal stikke seg fram, skal man heller ikke...eh---stikke seg bak, så å si.

Men akkurat som at jeg som femåring gledet meg til å bli seks år, fordi jeg da ville greie å hoppe tau, ser jeg for meg at ei som er tobarnsmor på 36 greier mye mer enn hva ettbarnsmora  på 35 gjorde.

Så når jeg har fått frisket opp alfabetet og tømt hodet for flanellskluter og babygrøt, skal det nok bli andre bobler. Voksenlivet 2.0, bring it on!