– Turen gikk helt fint, den. Vær så god, bilen er din, roper min far i det han trer over dørstokken med to sett bilnøkler dinglende i hånda.

– Jeg står jo her rett ved siden av deg. Du trenger ikke rope, svarer jeg.

– Man får jo litt øresus etter åtte timer i den lille kassa! For ikke å snakke om stive knær, jeg måtte nesten brette de lange beina mine ut førerdøra. Men den er en lettkjørt liten rakker. Gjerrig på drivstoffet. Toyota, vet du. De slutter aldri å gå, sier min far og legger til:

–  Og så er den ferdig bulka. Det er jo en fordel for deg.

Helt siden jeg (i teorien) lærte å lukeparkere på kjøreskolen har jeg vært glad i små biler. Eller, glad i er vel å ta i. Forholdet til bil har vel vært av det mer pragmatiske slaget. En bil skal få deg fra A til Å, koste minst mulig og ellers bare virke. Hele året og helst til evig tid. Jeg har aldri forstått meg på de som svir av mange hundre tusen på overdådige, høybygde suv-er smekkfulle av utstyr, med skiltgjenkjenner og blindsonevarsler og egen sikkerhetsassistent. Ikke det at jeg har mange hundre tusen å svi av, heller. Men det er en helt annen sak.

I det jeg går ut på gårdsplassen og tar nykomlingen nærmere i øyesyn, blir jeg litt i tvil. Joda, yarisen fra 1999 er liten og snerten. Kanskje mest liten. I førersetet er det for så vidt grei plass til en litt over gjennomsnittlig høy tobarnsmor, og jeg skal vel få stuet inn et par avkom i baksetet. Men bagasjerommet er på størrelse med en lunsjboks. Rart ikke yarisen er utstyrt med egen stableassistent, tenker jeg i det jeg smeller igjen bakluka så knøttet nærmest letter fra asfalten.

Til den 28. største byen i landet-kjøring viser det seg at yarisen gjør jobben, selv om vi får et par hverdagsutfordringer, som 1. Hvordan få en guttesykkel størrelse 8 år inn i baksetet på en Yaris? (notetoself: hengerfeste!), 2. Jeg får kjøpe det lille speilet, da, siden jeg ikke har plass til det store i bilen! Det er ikke så farlig at jeg ikke ser leggene mine, vel? og 3. Nå har jeg akkurat vært på butikken og jeg får ikke engang igjen lokket på lunsjboksen og derfor har jeg ikke plass til to skolekamerater. Særlig ikke de med sekker. Sorry, altså!

Så blir det påskeferie. Og jeg innser at jeg må trylle skia til den litt over gjennomsnittlig høye tobarnsmora inn i en liten blikkboks. Det går med et nødskrik og en ekstra skitupp-bøy i helspent sideleie, selv om ingen vil komme ut på høyre side av bilen de neste seks timene og jeg trolig må regne med en ekstra sprett i skia i påskefjellet. Etter å ha proppet forsetet fullt av pikkpakk, plassert skiskoa på hattehylla, trukket pusten dypt og festet sikkerhetsbeltet, er vi klare. Det er ikke plass til et kronestykke til.

–  Lås dørene, formaner jeg, før den tunglastede lettvekteren bringer oss i jevn (og høy!) symaskindur fram til vårt bestemmelsessted (som en moderne gps ville sagt det).

Det finnes en tid for alt. Snart vokser vi oss ut av den lille kameraten. Dessuten er wiren i bakluka gåen. Jeg skal love deg du blir skitgod på å banne i barns nærvær når du har fått den midt i planeten et par ganger! To av de elektriske vinduene har kortsluttet, eksosen er av det opprørske og frie slaget, og en bremsekloss har hylt sitt siste hvin. Bilen er ikke lenger noe å ha, og dessverre heller ingenting å selge.

Derfor setter vi oss i bilen for siste gang. Etter å ha gjennomsøkt hver lomme og hvert sete, og funnet en 20-kroning, et par epleskrotter og en liten legomann, styrer vi mot Norsk Gjenvinning i Årødalen. Vel framme får vi beskjed om å skru av skiltene og sette bilen bakerst i rekka av andre utkjørte kjøretøy. Så tar vi et siste bilde av junior og yarisen. Før vi sier «hadet, bilen» og går.

– Mamma. Hva skjer med bilen nå, lurer junior, selv om vi har vært gjennom bil-livets store tema – vraking og panting – flere ganger. Men nå er det på ekte. Og det er noe helt annet.

– Den blir kjørt inn i en presse. Og så blir den helt paddeflat, sier jeg brutalt.

– Men, mamma! Junior har tårer i øynene.

– Kan vi ikke vente til i morgen?

–  Men nå har vi jo kjøpt ny bil. En ny, blå og fin en. Som er litt større og mye sikrere for oss å sitte i, sier jeg, forsøksvis med fornuftig stemme.

Og så skjer det merkeligste av alt. Klumpen vokser ikke bare i juniors hals, men også i min. Søren! Den hadde jeg ikke regnet med. Så står vi der utenfor Norsk Gjenvinning og tørker tårer. Over en bil! Før junior sier:

– Mamma. Vi har hatt mange fine turer med den bilen.

Selvsagt. Det er jo det det handler om. De gode minnene.

– Ja. Det har vi. Og de skal vi ta godt vare på.