Slottet: Vi blir vist inn i ministersalongen, til venstre i første etasje når du står med hodet mot Slottet. Det er høgt under taket. Et stort rom som umiddelbart gir deg slottsfølelsen. Det er her statsrådene pleier å vente foran møtene med kongen, derav navnet ministersalongen. En slottsmedarbeider dekker opp med brus, melkehjeter og lakrisbåter på et bord. Prinsesse Astrid, fru Ferner er 78 år gammel. Hun har takket ja til å gi et intervju med Romsdals Budstikke. Det er snart 70 år siden kongefamilien la ut på en dramatisk flukt fra tyskerne. Prinsesse Astrid var bare et barn, åtte år gammel. I denne historien har Molde og Romsdal en sentral plass. Bildet fra kongebjørka er et av de aller viktigste fra flukten.
– Bildet fra Kongebjørka er et spesielt bilde. Det viser jo alvoret. Du ser det på ansiktene deres at det er noe. Far snakket om dette ikke lenge før han døde. Det var jo de som skulle tas. Det klarte de ikke. Men befolkningen ble rammet, forteller prinsesse Astrid.
– Far sa at det gjorde ham vondt. At byer ble lagt i grus, og at bombene bar deres navn, fortsetter hun.
Sommeren 1939: Kronprinsesse Märtha og de tre barna Ragnhild, Astrid og Harald er på Skaugum. Barna skjønner lite av det som er i ferd med å skje ute i Europa. I ettertid er det en hendelse prinsesse Astrid husker spesielt godt.
– Det var sommeren eller høsten før krigsutbruddet i Norge. Vi var heime sammen med mor. Vi så på henne at det var noe galt. Hun lyttet til en tale på radioen. Jeg syntes mannen hørtes sint ut. Det var skremmende. Jeg vet ikke, men det må ha vært Hitler. Jeg skjønte ikke så mye. Men vi så på de voksne at noe var galt, sier prinsessa.
Hun husker godt og snakker uten notater eller historiebøker. Samtidig understreker hun at hun ikke husker detaljer. Forløpet til flukten ble ikke barna innviet i. Historikerne har forskjellige versjoner av hva som skjer.
9. april 1940 invaderer tyskerne Norge. Tidlig om morgenen ringer kong Haakon til kronprins Olav og varsler om at kongefamilien skal evakueres sammen med regjering og storting. Aftenposten beskriver det som skjer videre slik:
I sekstiden forlater kronprinsfamilien Skaugum i tre biler. Kronprins Olav er sjøl ved rattet, og han stopper ved porten og sier til gardistene: «Husk, karer, bytt til skarpt!»
Deretter går det i stor hastighet mot Oslo og Østbanen, der et tog venter. Mens toget er på Lillestrøm, blir stedet bombet, men angrepene konsentrerer seg om flyplassen på Kjeller, ikke jernbanen.
– Alt ble bare pakket sammen i en fei. Jeg vet ikke hvor lang tid det tok. Men når jeg tenker på det virker det som om alt gikk veldig fort. Selve evakueringen foregikk veldig stykkevis og delt. Vi reiste med tog. På Kjeller ble det fullstendig stopp. Jeg husker at vi la oss på golvet. Vi hadde rullegardiner. Og vi lå på golvet med noen pledd over oss. Alle sammen. For meg er dette kanskje det mest dramatiske minnet.
Til Sverige
Seinere går ferden via Hamar og videre til Elverum. Der deles følget. Kronprinsesse Martha og barna blir kjørt til Sverige. Mens Kong Haakon og kronprins Olav blir i Norge. Like etter kronprinsessen og kongebarna har forlatt Elverum blir byen bombet. Klokka 00.50 natt til 10. april krysser kronprinsessen og hennes barn grensa til Sverige.
– På Elverum ble vi delt. Vi visste ingenting. Vi bare gjorde som vi ble bedt om. Far og bestefar fortsatte. Det var sikkert veldig dramatisk. Men jeg husker ikke så mye av det. Det jeg kan si var at mor var fantastisk. Hun var veldig flink til å ikke vise følelser, forteller prinsessa.
Samme natt ankom de et hotell i Sälen.
– Det er rart å tenke på, men noe av det jeg husker best var at vi bodde på hotell. Jeg hadde aldri bodd på hotell. Jeg husker at vi måtte reise derfra midt på natta. Vi måtte være veldig, veldig stille. Jeg trodde ikke at vi skulle bli så lenge borte. Jeg husker ikke i detalj hva vi ble forklart.
Tilbake på slottet. Vi diskuterer hvordan man forholder seg til krigen i dag. I en moderne verden med elektronisk krigføring, sikkerhetstjeneste og livvakter. Slik var det ikke i 1940. Først da kongebarna kom til Sverige ble det satt i verk ekstra sikkerhetstiltak. For barna var det nytt og fremmed at de hele tiden ble passet på.
– Det var ikke slik som i dag. Da vi kom til Sverige fikk vi beskjed om at en politimannen skulle passe på oss. Der gikk jo tyskerne fritt. Så det var kanskje ikke så rart, forklarer prinsesse Astrid.
Med oss på slottet har vi journalist Oddbjørn Harnes sin bok «Med kongefamilien gjennom Romsdal 1906 – 1982». Vi blar gjennom mange bilder. Det meste kjente fra Kongebjørka. Ett bilde tatt av en ukjent fotograf viser D/S Romsdal, båten som førte kongen og hans følge fra Åfarnes til Molde natt til 23. april. Deretter følger bildene som viser byen etter bombeangrepene.
– Jeg vet at far tenkte mye på den faren folk var utsatt for ved at kongen og kronprinsen fortsatt befant seg i Norge. Nettopp dette var en av grunnene til at de valgte å reise til England.
7. august 1940 reiser kronprinsfamilien fra Sverige, via Finland til USA. Dette kom i stand etter invitasjon fra president Roosevelt. Tida i USA opplever barna som fredfull. De er langt borte fra heime og sakner venner. Samtidig er krigen fjernere.
– Tida i USA husker jeg veldig mye fra. Vi var langt borte og levde beskyttet, men vi ble hele tida minnet om krigen ved at far ikke var der. I USA var det ikke så mye fokus på hvem vi var. Der borte var vi bare Ragnhild, Astrid og Harald. Det var ikke så mye prat om prinser og prinsesser, sier hun.
Den norske identiteten tok de vare på.
– Vi var jo norske. Feiret nasjonaldagen. Og snakket norsk. Vi ønsket å komme heim. Hver gang vi feiret jul eller påske tenkte vi at neste år er vi heime på Skaugum. Vi gledet oss til å komme heim, forteller Prinsesse Astrid.
Hjem til fred
Heimreisen i 1945 var noe de hadde sett fram til. Men mottakelsen da de kom ble nesten litt voldsom. Barna og familien ble overveldet. Gjennom hele krigen hadde de vært aktive. Prinsesse Astrid og søsknene hadde for eksempel sendt julehilsen via radio. Men de var likevel ikke forberedt på den oppmerksomheten som møtte dem da de kom hjem.
– Vi hadde gledet oss til freden og det å komme hjem. Men selve gjensynet ble litt voldsomt. Det var så rart. Alle var så glade for å se oss. Det var nesten som et sjokk. Når vi var på slottet kunne vi ikke se ut uten at folk ropte på oss. Det føltes rart. Folk var veldig glade. Det er sterke inntrykk å tenke tilbake på, sier prinsessa.
Mest merkelig var det nok for prins Harald å komme heim. Han var bare tre år da krigen brøt ut. Og han husket som treåringer flest lite. Da kongefamilien kom heim var oppmerksomheten stor rundt den lille prinsen.
– Nå var alle plutselig veldig opptatt av han. For oss i familien hadde han hele tida vært Harald.
Det ble nesten litt vanskelig å ta i mot all oppmerksomheten:
– Vi skjønte jo at det var noe ved oss som var spesielt. Det vi tenkte på var freden. At vi hadde framtida foran oss.
Kongebesøk
I midten av juli, 1945 gikk det ut en melding gjennom Norges Telegrambyrå. Meldinga ble publisert i Romsdals Budstikke 19. juli. Den fortalte at kronprinsen skulle komme på besøk i slutten av samme måned. Besøket ble etterfulgt av selveste kongen som kom i august. Bildene viser folkehav ved begge besøk. 26. august kom kong Haakon til Molde. Prinsesse Astrid var ikke med. Historiebøkene forteller opp et stolt oppbud. Ruinene var søkt dekket med løv og flagg. Molde var pyntet.
– Bestefar besøkte flere steder langs kysten. Det var en eventyrlig reise han ofte snakket om. Han ville takke folket, forteller prinsesse Astrid.
