«Nei, har du funnet fram spaden din, du også?» kom det syrlig fra naboen. La oss kalle han Pelle. Det var tirsdag – og vi var fullstendig nedsnødd, begge to. Det er på slike dager man skulle ønske at man var en måke. Bare å fly over hele snøkavet. Du snakker om å ha seg en hvit dag. Naboen antydet altså at det er sjelden han ser meg med spaden. Han kaller en spade for en spade, så den saken er grei. Jeg graver meg uansett ikke ned. Verken i tide eller utide. Dessuten er heller ikke min nabo plaget med træler på fingrene.

Men det var litt artig at han kommenterte dette med min plutselige måkeaktivitet. Fordi jeg kvelden før hadde tjuvlånt nettopp den aktuelle naboen sin snøspade, i håp om å kunne finne min egen! For snøen kommer som julekvelden på kjerringa hvert år. Slik som vi bor oppi ei bratt skråning på Fannebostad, så er det ikke behov for snøfreser og den slags store redskaper. En snøspade holder. Det har i mitt hode heller aldri vært nødvendig å måke en bred aveny, det holder med 30-40 centimeters bredde. Ikke måk mer enn du kan skvise deg inn. Det smelter til slutt. Naturen ordner alltid opp, sa min far så klokt.

Men denne tirsdagen kunne jeg ikke vente på naturen, som hadde bestemt seg for å levere en halv årsproduksjon av snø på en dag.  Men problemet var altså å finne min egen spade. Når var den sist brukt? Hvor var den sist brukt? Kunne spaden ha endt opp som restavfall i Årødalen? Jeg måtte stille meg sjøl flere gravende spørsmål. Først sjekket jeg garasjen med lyset fra en Iphone. Ingen spade. Kun åtte sommerdekk, et gresent plastjuletre, en scooter og en haug med ski. Heldigvis fant jeg et par Timberland vintersko blant alt rotet i garasjen, og mens jeg gravde i snøen utenfor inngangsdøra fant jeg sannelig også en boks med impregneringsspray for sko. Det er faktisk helt sant. Og det passet glimrende. Plutselig hadde jeg vanntette vintersko som jeg ikke var klar over. Men fortsatt ingen spade. Det var bare å måke videre med naboens spade, som ikke er den beste jeg har prøvd. Den klabber, men nok om det.

Jeg fikk måket opp ei råk mot inngangen av huset, og begynte å måke langs veggene for å finne snøspaden min. Null resultat. Så var det den store takterrassen sin tur. Jeg måkte fram solseng og gassgrill, men nei da. Fortsatt ingen spade. Jeg begynte å tenke at jeg bare får spa opp noen hundrelapper og kjøpe ny spade. Men jeg hadde ett sted igjen, nemlig den lille terrasen på husets østside. Og der sa det «klonk» gitt. Hadde jeg funnet redskapet? Nei da, det var ei tomflaske (Kölsch) fra Korn Bryggeri i Eresfjord. Ikke pantsatt. Vi var like langt. Men jeg brygget på noe. Tampen brenner. Vips ble det et nytt treff/sammenstøt. Og der lå den. Min pent brukte snøspade. Like fin og klar for bruk. Jeg listet meg bort til naboen og la fra meg klabbespaden. Med et smil om munnen. Det er alltid så kjekt å finne igjen noe, synes jeg.

Med min egen store plastspade gikk det som en lek. Snøen var nok ganske skuffet over funnet, for den måtte gi tapt. Jeg måkte like godt hele verandaen i ett jafs. Funnet av spaden ga meg ny energi. Så var det bilen sin tur. Bare det å finne den var en utfordring. I Fannebostadvegen er det parkering langs hele vegen, og alle bilene er «inneskavlet» etter brøyting. Gata kunne vært et eget innslag på «Skavlan». Heldigvis er vintrene mye mer lettvinte enn de var. Det begynner nesten å bli amerikanske tilstander også her i Norge når det først laver ned. Vi får litt panikk og mye stopper opp.

Det som også stoppet opp var innkrevingen av løypeavgift på Skaret. Jeg har i alle år vært imponert over den ekstraordinære dugnadsinnsatsen som legges ned på Skaret, så jeg var ikke det spor overrasket over at de ville ha en femtilapp i løypeavgift. Skaret sporveier svir av digre summer på strøm, snøkanoner og leie av anleggsmaskiner. Heldigvis er det som min far sa, naturen ordner opp.  Nå har de fått all den snøen de fortjener, og det helt gratis.

Veldig mange er glad for all snøen. Og veldig mange er det ikke. Personlig synes jeg det er en svært hyggelig avkobling å ta en smørefri skitur med sporhunden i stedet for å labbe gatelangs. De siste dagene har det imidlertid vært så mye snø at dyret har slitt med å finne seg et egnet sted for å kvitte seg med matinntaket. Hund går i ring og i ring for å lage seg et toalett, men det har rett og slett vært dritvanskelig. Man kan ikke få både i pose og sekk, og det løste seg til slutt. Også for herr Tomren på desken, som ba meg spa opp et dette skråblikket.

I skrivende stund laver det ned. Jeg ser ikke det fnugg utenfor kontorvinduet. Som den drømmeren jeg er går jeg inn på finn.no og søker på restplasser fra Molde til Gran Canaria. 23. januar. Det er i dag. Kun fly: 990 kroner tur/retur. Noe for canarifansen. Tenk å komme seg til kysten utenfor Afrika for samme pris som en middag for to på en av byens bedre restauranter! Jeg tenker på sol, sangria og kameler i sanddynene på Maspalomas. Løsningen er nær.