– Zapp!

Jeg er midt i et høyintensivt, småakrobatisk og superelegant (i hvert fall inne i eget hode) hopp fra stepkassa i en sal full av diskolys og svette damer (menn tror av en eller annen grunn det bare foregår rosa og umaskuline ting inne i en treningssal), vi er helt på slutten av «Blow your whistle» (fryktelig flaut å innrømme, men herlighet så bra den russelåta er på trening), adrenalin, endorfiner og armer og bein flyter fritt og jeg har hylt «koooooom iiiigjeeeen» for 23. gang da det kjennes ut som trusestrikken ryker.

Det er bare det at det ikke er rundt livet ting ikke lenger henger sammen.

Det er inne i kneet.

Det lite samarbeidsvillige venstrekneet  har knirket og harket og laget annen ulyd lenge. I tjue år, faktisk. Helt siden jeg venstre-høyre-fintet ut meg selv for tjue år siden  og ble operert for røket korsbånd.

Siden har jeg fulgt samme metode som mange andre treningsavhengige og overivrige mosjonister: Kjør på, folkens! Her skal det løpes opp, spurtes ned, løftes tungt og tråkkes hardt! Bånn gass og full pinne, alt det en fjellgeits remmer og tøyler kan holde! Noen vondter her og der, pøh... Her gjelder det ikke å lytte til kroppen, men å overdøve den!

Nå sitter jeg foran fastlegen med ballongstort kne, antydning til depresjon og en gryende mistanke om at jeg er i ferd med å få smake min egen medisin.

– Huffda, innleder legen foran MR-bildene.

– Røket korsbånd, igjen, ødelagt menisk og grad tre artrose. Ja, du vet hva atrose er? Helt vanlig, det, å få slitasjegikt etter korsbåndoperasjon.

– Eh... gikt? Sa du gikt?!

Et øyeblikk tror jeg det er noe galt med hørselen min også, men neida. Jeg har faktisk fått gikt i kneet. Benformasjoner høye som romsdalsfjella. Nydelige greier.

På randen av både selvmedlidenhet og sammenbrudd, humper jeg tre måneder seinere nyoperert (eller var det nyreparert) rundt på krykker, tygger smertestillende og betennelsesdempende så det knaser og legger isposer på kneet (og av og til i panna). Forsøker å se superpositivt på det, snakker engasjert om alternativ trening og at nå har jeg jo sjansen til å få en fryktelig fin overkropp og bli bedre kjent med sofaen min. For en flaks!

Så skjer det som (ikke) må skje. I det jeg skal løfte vektstanga opp etter en brystøvelse og samtidig ta hensyn til mitt fortsatt bandasjerte kne, får jeg en slags vridning i ryggen. Det gjør grisevondt, og jeg innser pluselig at jeg ikke klarer å røre meg under vektstanga.

– Hjelp!, piper jeg til naboen på benken ved siden av, som svetter over bicepsene.

– Æh... Kan du løfte vekk stanga? Hehe... Fikk så vondt i ryggen, skjønner du... Ja, og hvis du kan gi meg de krykkene der borte...

Vektløfteren befrir meg og ser rart etter meg der jeg krøkker meg ut fra treningsstudioet med sammenbitte tenner og tårer i øynene og takker høyere makter for at jeg har skapet fullt av Pinex forte hjemme.

– Vært på fest, eller, spør noen, der jeg kommer humpende, mens jeg lurer på hvorfor ingen har tenkt på å installere en knapp på krykkene som gjør at piggene automatisk skyter ut.

– Jaja, velkommen til reparasjonsalderen!, flirer andre.

Reparasjonsalder? Jeg?! Ikke vet jeg når den inntreffer, men tidligere har jeg tenkt på det som noe veldig fjernt, omtrent som steinalderen, bare at det er langt der framme i framtida. Plutselig føler jeg meg hardt og brutalt rammet. En slags trøst er det at jeg ikke er alene. På mystisk vis har samtalene rundt venninnebordet sakte endret seg til helsefaglige tema. Ikke husker jeg hva vi snakket om før, men det var i hvert fall ikke åreknuter i sirlige sløyfer, langsinte leggstrekkere, pinnstive nakker, ryggprolapser som nekter å forlate området og alskens mindre og større kroppslige pinsler.

Det er altså payback-time. Det er nå livets regning kommer og vi skal gjøre opp for gamle synder. Sende oss selv inn på årlige EU-kontroller og på verksted hvis nødvendig. Reparere, flikke og pusse på, lappe sammen og be på våre lealause knær om at sener og ledd må holde i minst et halvt århundre til.

Men du verden så mye moro det har vært underveis! Spor etter knall og fall i barndommen. Det nesten selvlysende arret på låret som skyldes et brutalt møte med et bord (hva gjorde det midt på dansegulvet?!) under en vill discofest på 90-tallet. Svimerkene på underarmene etter selvpåførte brannskader av kreppe-, krøll- og rettetenger (avhengig av hvilket årtiende vi snakker om). Håndballkarriere-arrene på knær og albuer. Andre har mer livsnødvendige spor på kroppen: Keisersnitt-stripe og blindtarm-minne på magen. Operasjonsarr fra topp til tå.

Ser vi på kroppene våre, vi i den såkalte reparasjonsalderen, kan vi i hvert fall se at vi har levd. På kneet har jeg i tjue år hatt et 5-6 cm langt, nokså bredt, vertikalt arr. Det har nå fått selskap av to kikkehullprikker, én på hver side.

Tatoverer jeg en oppovermunn under, får jeg et stort smilefjes på kneet.