Byen var uten aviser, det var så, men de tyske brannbombene la nesten hele sentrum av byen i grus. Kirken ble truffet, satt i brann, og kirketårnet stupte i grus. Svart røyk steg opp over himmelen. Som 12-åring sto jeg på tunet i Hoemsneset og så de kolossale røykskyene som dekket himmelen over Valltua, og rullet over fjellranden mot Jendemsfjellet. Skrekkslagen over det som skjedde. Molde sto i brann!
Som skoleelev og gymnasiast seinere ble Molde den byen jeg vandret rundt i – langs branntomter, brakker, provisoriske butikklokaler og et og annet nybygg som var i ferd med å reise seg. I langfriminuttet vandret vi fra skolen nedover Elvebakken, tyggende på en brødskive, innpakket i gulnet papir, og ned til sentrum. Ja, hva var sentrum? En brakke på Outzen-hjørnet, hvor kinoreklamen var slått opp, ble ofte endestasjonen.
Men avisene da!
Som gymnasiast måtte man lese aviser, søke stoff og bakgrunn for en norskstil kanskje, eller for å forberede seg for eksamener som man visste ville komme.
Og aviser for oss på Molde høgre ålmenskule, som det het den gangen, det var Romsdals Budstikke. Det var Budstikka som ble «vårt ansikt» utad, både til den nære og fjerne verden. For oss som bodde på hybel, var det ingen radio. Fjernsyn var et ukjent ord!
Samme dag som kirka i Molde ble bombet, ble Romsdals Budstikke brakt til taushet. Det skjedde 29. april, da tyske brannbomber ødela avisas eiendom og lokaler i Myrabakken. De to andre avisene som utkom i Molde, Romsdal Folkeblad og Fylket, stoppet noen dager tidligere da kommunikasjonene brøt sammen. Også Folkebladets lokaler og eiendeler i Folkets Hus ble ødelagt 29. april. Budstikka hadde med store vanskeligheter klart å holde det gående, etter at de første sprengbombene falt over byen 15. april.
En avisrevolusjon.
Avisene i Molde var, sett med dagens målestokk, ikke særlig spennende lesning før okkupasjonen i 1940. Folkebladet var en tørr og kjedelig partiavis for Det norske Arbeiderparti. Fylket var stort sett fylt av lange artikler, produsert av Norges Bondelag
I Budstikka derimot skjedde det litt av en revolusjon, bare fire år før krigen brøt ut. En ny ung redaktør, Kjell Steinsvik, 33 år gammel, hadde inntatt redaktørstolen i avisa. Han kom som en frisk vind fra hovedstaden, uten presseerfaring, uten noen prangende programerklæring, men for noen stormkast han brakte med seg. Han så som sin gjerning å gjøre Budstikka til en levende lokalavis. I løpet av kort tid snudde han opp ned på de grå, men saklige, avissidene som hans forgjenger, Lars Nøsen, hadde levert.
Kjell Steinsvik var venstremann, men ingen partirytter. På lederplass og i artikler svingte han seg med bitende kommentarer både til høgre og venstre. Han var en varm forkjemper for det private initiativ og en liberal holdning. Bare noen dager etter at han hadde inntatt redaktørstolen, rettet han et kraftig angrep på Arbeiderpartiet og «dets Trotskij-vennlige» holdning. Det førte ham inn i en bitende feide med Folkebladets redaktør, den langt mer erfarne pressemannen, Jakob Bolstad.
Da tyskerne okkuperte Norge 9. April, skrev Kjell Steinsvik en større artikkel om «De små nasjoners tragedie», og han håpet at Amerika ville komme de små nasjoner til hjelp.
Lokalstoffet.
Men både før og etter krigsutbruddet var det først og fremst lokalstoffet Steinsvik brant for. Det er strømpriser, turisttrafikken, kinodriften, gatenavn, og ikke minst fiskeriene, jordbruket, vegene og det som ble en av hans hjertesaker, jernbanen fram til Molde, Kristiansund og Ålesund, som kom til å dominere hans artikler.
Kjell Steinsvik var ikke bare en aktiv lokalredaktør, under bombingen av Molde viste han seg også som en fremragende organisator. Da Budstikkas gard, trykkeriet, setteriet, arkiver og inventar og abonnementslister lå i grus, hadde Steinsvik tårer i øynene, men han hang ikke med hodet, han tok situasjonen med et avishus i grus som en utfordring. Allerede 11. mai kom avisa ut igjen, trykt i Ålesund. Da skriver han en artikkel beregnet på abonnentene, understreker hva en fri presse betyr, og håper de «slutter opp om Romsdals Budstikke som i ca. 100 år har stått vakt om Romsdals interesser».
I samme avis, mens det ennå ryker fra branntomter i Molde, skriver han en artikkel om hvordan byen bør bygges opp igjen.
Budstikkas unge redaktør tok tydeligvis den tragedie som hadde rammet byen som en utfordring. Han satte i gang med å planlegge bygging av nytt avishus, og like før Molde skulle feire sitt 200-årsjubileum 29. juni 1942, kunne avisa igjen komme ut fra eget trykkeri i Molde. Romsdal Folkeblad derimot ble først «gjenreist» i april 1947, mens Fylket gjenopptok regelmessig drift etter frigjøringen i 1945. (Begge de to sistnevnte avisene er nå gått inn, Folkebladet i 1987 og Fylket i 2000.)
Den ledende lokalavis.
Under de fem okkupasjonsvårene var Romsdals Budstikke den eneste lokalavisen som dekket Molde og Romsdal. Med en viss rett kan det derfor sies at Budstikka skaffet seg en god posisjon i det lokale avismarkedet, mens de andre lokalavisene lå nede. Det er imidlertid bare en flik av sannheten. Med Kjell Steinsvik som redaktør var Budstikka allerede før 9. april blitt den ledende og toneangivende lokalavisen. Fylket, som bøndenes organ, var neppe noen konkurrent, og Folkebladet var et partiorgan, som ikke maktet å henge med i de friske, lokalpolitiske stormkastene som Steinsvik sto bak i Budstikkas spalter.
Det ville være for godt til å være sant hvis et oppkomme av en redaktør som Kjell Steinsvik fikk sitte i sjefsstolen i Budstikka hele okkupasjonstiden. Hans artikler irriterte nazistene, og 13. februar 1943 fant okkupasjonsmakta ut at den ville ha mer styring med Budstikkas politiske profil. Kåre Lange fra Gjøvik bli innsatt som politisk redaktør, mens Steinsvik fikk fortsette som forretningsmessig leder og redaktør for lokalstoffet, en oppgave han også løste på en glimrende måte, men til stor ergrelse for nazistene. Mot slutten av okkupasjonstiden, var han helt ute av avisdriften.
Til arbeid!
Etter frigjøringen i mai 1945 ble de tre lokalavisene, Romsdals Budstikke, Romsdal Folkeblad og Fylket, «på grunn av den ekstraordinære situasjon» utgitt i et midlertidig fellesorgan kalt Romsdalspressen. Fylkesmannen og Hjemmefrontens ledelse oppnevnte en tilsynskomité for det redaksjonelle stoffet. Denne avissituasjonen likte ikke Kjell Steinsvik. Allerede 5. juli 1945 skriver han en lederartikkel under tittelen «Til arbeid!». Der understreker han hvilken viktig oppgave en aktiv og fri presse har, og annonserer samtidig at Romsdals Budstikke har bestemt at redaktøren igjen skal overta ledelsen av avisa.
Og Budstikka og Steinsvik lot ikke tida gå fra seg. Som et fyrverkeri kaster hans seg over store og små aktuelle saker. «La oss møtes i arbeid for å framme distriktets og landets interesser,» skriver han i sin første leder i en fri og uavhengig avis.
Budstikka hadde da Steinsvik ble avsatt som politisk redaktør i 1943 fordoblet sitt opplag. Nå etter frigjøringen utnyttet han til fulle avisas dominerende posisjon til å framme byens og distriktets interesser, ja, også de store mange saker han sjøl brant for, men det tilhører en annen historie.
