Det nærmer seg nå fire år siden jeg gikk til det skritt å tilkalle høyere makter med tanke på å løse konflikten mellom skiløpere og fotgjengere i Moldemarka. Det skjedde i et Skråblikk som sto på trykk i Budstikka 11. februar 2012.
Kort fortalt var historien slik: På en skitur i lysløypa i Moldemarka ble jeg vitne til et sammenstøt med heftig ordveksling mellom en skiløper og en fotgjenger som hadde etterlatt seg dype hull i kommunens sirlig oppkjørte skispor. Konfrontasjonen endte med at skiløperen brakk staven over nakken på fotgjengeren.
Konfliktsky som jeg er, trakk jeg meg tilbake og satte meg under ei furu for å meditere over verdens og Moldemarkas ondskap. Der falt jeg i søvn, og i en drøm møtte jeg Vårherre. Han tilbød meg å få oppfylt mitt høyeste ønske. Slik foregikk samtalen etter at det generøse tilbudet var satt fram:
– Jeg ønsker meg evig liv!
Vårherre ristet oppgitt på hodet:
– Jeg skjønner du har stor tillit til meg, men enhver idiot må jo forstå at det er umulig. Riktig nok har jeg all makt i himmel og på jord, men det får da være grenser!
– Fred i Midtøsten!
– Ærlig talt, nå blir du bare verre og verre. Disse folka har holdt det gående med krig og ufred i tusenvis av år, og det hjalp jo heller ikke at jeg sendte ned «guttungen» med oppfordring om å vende det andre kinn til. Jeg har gitt opp for lenge siden. Kom med noe mer realistisk!
Jeg var i ferd med å gi opp og erklære at jeg over hode ikke trodde på han, men så slo det meg at dette kanskje kunne være en mulighet for å løse et noe mer lokalt og sannsynligvis enkelt problem.
– Fred mellom skiløpere og fotgjengere i Moldemarka!
Da var det Vårherre knakk fullstendig sammen. Han ble askegrå i ansiktet av fortvilelse, tårene rant og til slutt stotret han fram:
– Hva ..., hva var det første ønsket ditt, sa du?
Like etter forsvant han i en sky, jeg våknet og tuslet hjem med uforløst sak.
I ettertid har jeg vært mye på tur i Moldemarka og har fulgt med i den evigvarende debatten mellom skifolk og fotfolk i På tråden-spalten på baksida av Budstikka. Er et bare jeg som mener å ha observert en positiv utvikling?
Er det slik at konflikten er i ferd med å brenne ut? Kan vi få en fredsløsning? Har skifolket akseptert at skiløypene også blir brukt til fottur? Kanskje er det slik at fotgjengerne har trukket seg ut av de mest kritiske konfliktområdene? Eller er det skiløperne som har gitt opp Moldemarka og flyttet over til Skaret?
Den mest positive forklaringen er at det er Moldemarkas Venner har har æren for at freden er i ferd med å senke seg over Moldemarka. De har kjørt opp egne fotturløyper som et tilbud til de blant oss som av en eller annen årsak ikke vil eller kan gå på ski.
Jeg tror dessverre ingen av disse teoriene gir en tilstrekkelig forklaring på den tilsynelatende fredelige utviklingen. Faktum er at jeg begynner å tro på at jeg kanskje likevel ble bønnhørt denne februardagen i 2012! Riktig nok virket mine drømmers Vårherre oppriktig fortvilt da han nektet å oppfylle ønsket mitt, men hva er i så fall forklaringen på at det likevel ser ut til å ha blitt fred?
Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er særlig sterk i troen. Men om jeg ikke tror på gud, så må jeg innrømme at jeg i enda mindre grad tror på fredsviljen hos de mest militante blant ski- og fotfolket i Moldemarka. Med andre ord er ateisten i ferd med å bli agnostiker, og kanskje hadde Ivar Aasen rett: «Vesle vitet det strekk ikkje til, ei tru må stydja oppunder.»
I løpet av det omfattende tankearbeidet jeg har lagt ned de siste minuttene, dukket det opp en atskillig mer dyster forklaringsmodell. Klimakrise! Global oppvarming! Kaldt og vått sommervær, milde og snøløse vintre. Kan det være en sammenheng mellom mitt møte med Vårherre og jordklodens største problem siden siste istid? I så fall kan jo forklaringen være at jeg ble lurt, men samtidig bønnhørt og straffet. Han som har all makt i himmel og på jord har løst problemene i Moldemarka ved å fjerne snøen og avskaffe vinteren.
Da blir dette min bønn og mitt fjerde ønske:
– Ja men herre gud da mann! La oss få snøen og skiføret tilbake! Så får vi heller tåle snømåking, dårlig stemning i skiløypene og en og annen brukket skistav i Moldemarka!