Molde: Kongen, Kronprinsen og Moldebjørka. Per Bratland (1907-1988) fortalte i sin bok «Er vi slik?» (1971) kortversjonen av de dramatiske omstendighetene rundt bildet. Historien om bildeserien, hvorfor resultatet ble så godt og berømt, har han bare fortalt offentlig en gang. Til undertegnede høsten 1981.
– Jeg krøp helt opp til ansiktene deres. Dette var en uforskammet fotografering som de kongelige ikke var vant til. Men Kongen og Kronprinsen sa ikke noe. Så de reagerte nok ikke over det, fortalte Bratland. Datidas fotografer hadde ikke telelinser. Han var derfor avhengig av å komme på kloss hold for å få tatt nærbilder av Kong Haakon og Kronprins Olav.
Forhistorien.
Fra krigsutbruddet jobbet Per Bratland for Utenriksdepartementets (UD) pressekontor. Seint om kvelden 25. april kom han til Molde med gladbeskjed til finansminister Oscar Torp om at «gulltransporten» var undervegs fra Åndalsnes.
– Deretter snakket jeg med Olaf Solumsmoen, redaktøren i Arbeidernes Pressekontor, som ledet UDs pressetjeneste fra krigsutbruddet. Etter utveksling av nyheter dro vi til utenriksminister Halvdan Koht, som bodde på Retiro. Der spurte jeg om å få fotografere og intervjue Kongen og Regjeringen, som få visste hvor var.
– Jeg sa at kongen bør intervjues. Skal intervjuet vekke tillit må man oppgi tilforlatelig alle data som kan oppgis om Kongen. For poenget er at folk skal tro at dette intervjuet er riktig og feste lit til det, sa Bratland.
Berømt Knausen-bilde.
Han sov på Hotell Knausen hvor mesteparten av regjeringen holdt til. Neste morgen tok han sitt berømte nærbilde av statsminister Nygaardsvold på Knausen-altanen.
– Nygaardsvold så da på bombingen av Åndalsnes. Han var da som hogd av stein, uten et minespill. Da jeg snakket til ham for å ta intervju merket jeg at han var skapere i kantene enn det han brukte å være. Etterpå dro jeg til Retiro hvor utenriksminister Koht ga tillatelse til intervju med Kongen.
– Jeg sa at intervjuet måtte ledsages av et bilde som bekreftet at Kongen var i Norge og ved full helse. Koht innvilget begge deler. Jeg skulle melde meg på fylkesmannens kontor. Hos fylkesmannen personlig.
Hysj hysj.
– Fylkesmann Utheim knyttet personlig et bind for øynene på meg. Han bandt så hardt at det skulle godt gjøres å få det av seg, lo Bratland.
Deretter ble han satt i en bil og kjørt på kryss og tvers rundt i Molde. På forhånd ble han formant om at han ikke måtte telle inni seg slik at han kunne rekonstruere turen etterpå.
– Hvor lang turen var vet jeg ikke, men den føltes som en evighet, sa Bratland. Han mente at dette skjedde 27. april.
Fotoideen.
Hva som faktisk skjedde på Stuevollen er godt beskrevet fra før. Mens Bratland ventet på å slippe inn gikk flyalarmen. Ut kom Kongen og Kronprinsen og søkte skjul under kjempetrærne oppe i bakken. Bratland gikk etter. Kong Haakon og kronprins Olav sto urørlige mens Bratland tok sine bilder.
I 1981 fortalte han også om sin idé bak bildeserien. De første bildene var helt ordinære, i helfigur og på ganske lang avstand. Mens bombingen opptok far og sønn kom Bratland nærmere og nærmere. Til slutt langt nærmere enn noen fotograf før ham.
Flyttet Kongen.
– Jeg tok 36 bilder. Om lag tjue ble publisert verden over. På de første bildene sto Kongen og Kronprinsen foran hvert sitt tre. Hadde dette vært det endelige bildet ville det ikke vært internasjonalt. Poenget var å få lysvinkelen riktig og bjørkestammen mellom dem.
Jeg fikk overbevist dem om at de måtte flytte seg litt slik at de fikk bjørka mellom seg. Bjørke-stammen var det beviset jeg trengte for å overbevise om at Kongen fortsatt var i Norge. Får å få det berømte bildet måtte jeg krype helt opp i ansiktet deres. Hva som opptok meg var å ta et bilde som hadde den rette virkning ute i folket.
Bombene.
Mens vi sto der hørte vi flyduren og detonasjonen fra bombene. Det var ikke noe oppsiktsvekkende ved bombingen. Den var kortvarig og foregikk ikke i selve byen.
Straks bombingen var over gikk Kongen og Kronprinsen tilbake til huset. De gikk straks inn uten å be meg med. Jeg sa til en i Kongens følge at jeg også var lovt et intervju. Han svarte at jeg ikke måtte forstyrre.
Kongen visste om intervjuet, men trolig også at situasjonen i Sør-Norge var håpløs. Kapitulasjonen skjedde natt til 1. mai. Ikke rart at han var deprimert. Episoden ga meg en forutanelse om hva som var i ferd med å skje, så jeg ga uten påtrykk, fortalte Bratland.
I Ålesund.
I stedet intervjuet han statsrådene før han dro til Ålesund, hvor seinere kringkastingssjef Kaare Fostervold hadde opprettet pressesenter.
– En fagfotograf framkalte filmen. Jeg gikk på pressekontoret for å forberede stoffet, også intervjuene. Det gikk ikke mange timene før jeg mottok meldingen om at Sør-Norge var oppgitt. (Kongen og Regjeringen forlot Molde 29. april). To ishavsskuter ble stilt til vår disposisjon. Jeg dro fra byen 1. mai uten å få brukt bildene, sa Bratland.
Svenskedrama.
Etter flukt via Mo i Rana, havnet han i Stockholm. Ankomsten ga stor dramatikk. Den norske legasjonen (ambassaden) leide Grand Hotell til internasjonal pressekonferanse med bilder og nytt fra Norge.
– Dette ble stoppet av den svenske regjeringen. Sverige var nøytrale og svært redde for hvordan tyskerne ville reagere. Den ga beskjed om at pressekonferansen måte holde på norsk grunn. Altså i den norske legasjonen.
Svenskene nektet.
– Det møtte opp så mange pressefolk for å få stoff og bilder, at de sto som sild i tønne. Dagen etter sto det nesten ingenting i svenske aviser. I en privatmelding hadde svensk UD og regjeringen anmodet avisene om ikke å bruke stoffet slik situasjonen lå an.
Da kom sjefredaktør Elsa Nyblom i Veckojournalen (1910-1980) bort til meg. Hun var en berømt og veldig ansett redaktør i Sveriges mest velrenommerte ukeblad på den tida. Hun sa:
«Blir vi alene om bildet av Kongen og Kronprinsen ved bjørka skal det få kjempeoppslag». For å sikre best mulig kvalitet lånte hun negativet. Kravet mitt var at hun laget kopier til «Life» i New York. Begge brukte bildet i stort format. Videre at jeg personlig fikk et kolossalt bilde i brun kopi, som hun oppbevarte for meg. Det fikk jeg etter krigen, sa Bratland.
Seiersgangen.
Under krigen jobbet han for det norske informasjonskontoret i London. Der fortsatte «Kongebjørka» seiersgangen.
– Etterspørselen var enorm i alle krigsårene. Det var med i alle bildesendingene informasjonskontoret sendte ut. Daglig spurte noen etter det.
I 1942 kom dikteren Nordahl Grieg innom. På en utstilling hadde han sett dette spesielle nærbildet av Kongen med skyggen over øynene ved «Kongebjørka». Kopien vi sammen plukket ut inspirerte Grieg til å skrive sitt berømte diktet «Til Kongen». Samme året omkom Grieg over Tyskland.
Kongens takk.
Svanvik Folkehøgskole har denne kopien i sin Grieg-samling. Bak på bildet står: «Med en varm takk for det vakre digtet, som dette billede har inspireret Dem til å skrive. Haakon R».
Ved Kong Haakons 70-årsdag i 1942 ble det laget en luksusutgave i tjue eksemplar av bokverket «Alt for Norge». De ble gitt til Regjeringens medlemmer, kongelige o.l. samt Per Bratland. Eksemplaret var signert Kong Haakon med hans personlige takk.
