Nini Roll Anker er tilbake i byen, og dette bør feires – hurra! Ikke den virkelige Nini, selvsagt, men bysten av henne. I disse dager blir den montert på den hodeløse sokkelen på Gotfred Lies plass ved Molde kino. Den forrige bysten forsvant for noen år siden, men nå skal en av byens største døtre tilbake til parken et steinkast fra der hun vokste opp.

Jeg har ikke visst noe særlig om Nini Roll Anker tidligere, dessverre. De som hviler stille i bibliotekhyllene uten å rope, får fort for lite oppmerksomhet. Og det er så mange bøker som skal leses og så mange forfattere man bør kunne noe om, at tida ikke strekker til. Jeg hadde selvsagt hørt om henne, men av en eller annen grunn trodde jeg ikke at hun angikk meg noe særlig. Så feil kan man ta, og da jeg begynte å grave litt mer, skulle jeg ønsker jeg hadde kjent denne opprørske og ukuelige dama som gjerne skulle vært her i dag. Hun var en av mellomkrigstidens viktigste forfattere, skrev nærmere 30 bøker og engasjerte seg mot krig, for bedre lønns- og arbeidsforhold på fabrikkene og i likestillingsspørsmål for å nevne noe.

Da hun kom til verden i Molde 3. mai 1873 var faren sorenskriver, og sorenskrivergården lå på andre sida av Strandgata fra det nye Brunvollkvartalet. I dagboksnotatene sine refererer hun ofte til den lykkelige barndommen i Molde. Da hun ble 15, flyttet familien til Kristiania, og faren ble justisminister. Stillingen førte dem videre til Stockholm, og der kom Nini inn i kongelige og aristokratiske kretser. Livet hennes videre kunne vært utgangspunktet for handlingen i en egen roman, for hør bare: Før hun var 19 var hun gift og godseierfrue.

Hun reiste på dannelsesreiser i Europa og knyttet vennskap med Bjørnstjerne Bjørnson og Sigrid Undset. Materielt sett var hun privilegert, men hele livet slet hun med sykdom. Hun var på sykehus og kuranstalter i inn- og utland, og den store sorgen hennes var ufrivillig barnløshet. Nini fikk nok av godseiertilværelsen, ble skilt og giftet seg på nytt med Johan Anker som var båtbygger og ble olympisk gullmedaljevinner i seiling. I huset deres sprang Kronprins Olav inn og ut siden også han ville lære å seile og hadde Johan som læremester. Som overklassekvinne var det ingen selvfølge at hun skulle engasjere seg for arbeidere og andre kvinner som var dårligere stilt, men som hun skrev i et brev til Bjørnson i 1906: «For mig er det 3 ting, 3 vældige ting, som gjør livet værdt at leve: kjærlighed, kunst og arbeiderspørgsmaalet».

I 1898 debuterte hun som forfatter, men valgte å gi ut under pseudonymet Jo Nein fordi det var for belastende å bruke eget navn. Deretter kom bøkene på rad og rekke, men først i 1935, da hun hadde blitt 62 år gammel, leverte hun manus til en bok hun var virkelig fornøyd med - «Den som henger i en tråd». Romanen vitner om et sterkt samfunnsengasjement og tar opp spørsmål som lønn, abort, sosial kontroll over ugifte kvinner, undertrykkende religion og har blitt regnet som en av de viktigste sosiale romanene i mellomkrigstiden. Handlingen skildrer livet til kvinnelige syersker på en fabrikk, og miljøet er i stor grad hentet fra Molde. Romsdalsregionen var på den tida «Norges kleskammer» med flere konfeksjonsfabrikker, og Confectionsfabrikken AS var Moldes største kvinnearbeidsplass i mange år. Fabrikkene tiltrakk seg kvinnelig arbeidskraft fra bygdene, men lønningene var lave og arbeidsforholdene relativt dårlige.

I boka møter vi hovedpersonen Karna, en ugift syerske som bor sammen med og pleier den gamle moren sin. Karna er full av vilje og trass og drømmer om et bedre liv. Moren har på sin side gitt seg over til Herren og er oppgitt over datteren som ikke vil bøye seg for Gud og akseptere skjebnen. Mens moren lengter mot livet etter døden, vil Karna ha et bedre liv her og nå, men tilværelsen som enslig kvinnelig syerske er hard. Karna opplever barrierer på alle hold - det finnes ingen karrierestige å klatre i, og det er sterke normer for hvordan hun kan oppføre seg som ugift. Seksuell utfoldelse er uaktuelt, og skammen og frykten knyttet til å bli gravid er sterk blant syerskene. Abort er ulovlig, men da Karnas beste venninne blir gravid, er den eneste muligheten midt i fortvilelsen å ty til gamle Ladi som krever to flasker brennevin for å bruke strikkepinnene.

På fabrikken står Karna etter hvert fram som leder for de andre, går på fagforeningsmøter og til fabrikksjefen Gunner for å forsøke å bedre lønns- og arbeidsforholdene: «Det er dem som ikke vinner sy mer enn bukse og en halv vest på dagen. Det blir tre kroner og femti, det, til losji og mat og til klær. En kan tenke seg hvaslags levemåte det blir!». «Vi truer ingen til å søke arbeid hos oss, Hustad», sa Gunner. «Hva de klarer å sy, blir deres egen affære. Det står dem fritt for å ta arbeid de greier bedre. Vi tvinger ingen.»

«Den som henger i en tråd» fikk mange gode anmeldelser, og det er interessant å lese romanen nå i 2018. For selv om mye har blitt bedre, er økonomisk og sosial ulikhet og likestillingsspørsmål like aktuelle temaer i dag. Neste uke er det både arbeidernes dag og Ninis fødselsdag som markere at det er 145 år siden hun ble født. Gratulerer med begge dagene Nini, det er godt å ha deg tilbake!