«Om kvelden den 8. april skjønte nok de som ville skjønne noe, at klokkene hadde ringt for vesle, nøytrale Norge.
Far lyttet uavlatelig på radio, og stod opp grytidlig for å høre ekstrasending. Et av barndommens minner er at far kom fykende inn, fullt innsåpet, med barberkosten i hånd, for å fortelle at tyskerne hadde besatt flere byer.
Redsel. Vi kom oss til skolen. Der stod elevene i klynger ved siden av den gamle paviljongen, som for lengst er borte. Vi måtte sies å være rådville. Vi var redde! Den eneste formen for krigføring vi visste om, var at fedre ble sendt til fronten, der de falt og ikke kom tilbake!
Flere fedre var ennå så vidt i vernepliktig alder. Men i løpet av første uka fikk vi erfare hva moderne krigføring gikk ut på. Sivilbefolkningen ble rammet for fullt. Lektor Helmers kom ned trappene i full uniform. Det samme gjorde lektor Niels de Seve. Dessverre kom ikke den populære lektor Helmers tilbake. Han falt ved Eidsvoll. Særlig mer skole ble det ikke.
Flyalarmene meldte seg. Vi satt i badeværelset i kjelleren hjemme og hørte flyene dure over huset. Det hjalp lite at vertinnen forsikret oss at Gud hadde lovet henne å spare huset. En sannhet med modifikasjoner. Huset ble atskillig ramponert av sprengbomber etter noen dager.
I krig. Ved middagsbordet 9. april ble far høytidelig og holdt en liten tale til oss:
– Ja, barn, nå er Norge i krig for første gang siden i 1814. Nå må vi bare håpe på at krigen tar slutt, og vi atter kan leve i et fritt land. – Det tok vel fem år.
Nei, dette gikk ikke. Far var nesten ikke hjemme. Han var opptatt med telefonforbindelser for statsråder inne i Osen for og høye militære på Furset over Batnfjordsfjellet Dette var konfidensielle oppdrag, så vi visste ikke før etterpå hvor han var. Vi måtte greie oss selv. Vi fikk tak i en drosje for å kjøre til Kleive, der vi skulle få låne ei hytte oppi lia. Men vegen var i full teleoppløsning, og et tysk bombefly kretset lavt over hodene våre. Vi tok tilflukt i grøfta.
Flukten. Vi begynte å gå til fots med kofferter og ryggsekker. Så kommer far i en drosje på veg til byen. Han var rystet da han så oss. – Vet du, sa han siden, da jeg så dere, var det som å se bildene av ofrene for finlandskrigen.
Så vi kom bare til Eide skole mellom Opdøl og Kleive. Vi ble varmt mottatt av familien Holsbø, og vi ble der helt til sommeren.
Fru Holsbø hadde innredet et loftsrom i stabburet for å ha husrom for arbeidsfolk. Her var det kjøkken og et rom med fire køyer. Herfra så vi Molde stå i lys lue. Vi stod nede på vegen til langt på natt. det kom et tog av flyktninger til fots fra den brennende byen. Vi spurte alle om de visste om det brant i Fabrikkvegen Noen svart ja, andre nei. Vi visste ikke før etter et par dager, at hjemmet vårt stod. Men de andre evakuerte på gården, mistet alt.
Gikk vi et stykke opp i heia, så vi den luerøde himmelen over Kristiansund. Krigen kom stadig nærmere. Vi visste at Åndalsnes brant. En dag ble det en voldsom skyting over Skåla. Lenger og lenger ut i fjorden steg granatdottene til værs, og skytingen ble fjernere.
– Ja, nå har de allierte forlatt oss, sa mor.
– Nå er vi alene.
– Det må du ikke si, fru Rossbach, sa de andre. Men mor var ingen typisk optimist, heller nøktern i sine vurderinger, og denne gangen fikk hun rett.
Bybesøk. Etter noen dager tok jeg meg en tur inn til Molde. Jeg gikk for det meste til fots. Hvordan så huset ut?
Jo, det stod. Men hønsehuset i hagen og alle nabohusene var nedbrent. Et bombekrater i hagen fortalte hva som hadde skjedd. Vinduene var helt utblåst. Gardinene var spredt som trevler rundt i huset. Jeg vasset i glass. Tangentene på pianoet knaste i finknust glass.
Senga mi, ei gammeldags «jernseng» med metallbunn, hadde et svært hull etter en granatsplint, som først hadde gått inn og videre ut gjennom veggen. Veggklokka lå på gulvet – merkverdig nok var den bare til å trekke opp, og så gikk den som før.
Spent åpnet jeg buffeen hvor mor gjemte pene kopper og glass. Forunderlig Alt var like helt etter bombenedslaget! Jeg feide sammen knuste grovfat og terriner Hvetemel og sukker strødd ut over hele spiskammerset fikk samme behandling. Sykkelen min var vekk. Men brannlidt var vi ikke. En hybelboer hadde vært hjemme, brukt hageslangen og slukket et branntilløp i veggen.
I byen. På Bakken, Ranvikhjørnet, var byens torg. Her hadde blant annet fiskehandlerne slått seg til.
Derfra gikk jeg ned i sentrum. Det som slo meg, var hvor forbløffende lite det var – ingen avstand mellom Trelastgården og Storkaia. Og så var det så stille! Og brannlukta lå fremdeles i lufta. Hadde virkelig min barndoms by fått plass på denne vesle flekken – som bare var aske, murbrokker og forvridde stolper? Et par ganger snudde jeg meg av gammel vane for å se hvor mye klokka i kirketårnet var. Og så var den ikke der!
Rådstua og Fengselet sto, men dit hadde jeg ikke tenkt meg. Min bestefars hus, Villa Heim, var intakt. Her samlet det seg masse mennesker. Det var smekkfullt rundt middagsbordet.
Her i huset ble det også plass til meg, så jeg kom meg på skolen inntil leiligheten vår ble istandsatt.»
