20. mai i år satte hun seg på flyet til Tanzania – på veg til en måned med jobbing på et barneheim i byen Arusha. Ikke kunne hun språket, ikke reiste hun sammen med noen og ikke ante hun hva som ventet henne.

– Jeg hadde tenkt på det en stund at jeg ville prøve å gjøre en innsats i sommerferien. Jeg fikk kontakt med barneheimen gjennom organisasjonen Love Volunteers, og syntes det virket som et veldig bra opplegg. Mest av alt fordi organisasjonen informerte godt om akkurat hvordan mine penger ble brukt til deres formål sier Oda, som til vanlig studerer psykologi i Bergen.

42 barn

Barneheimen Oda jobbet på ble drevet uten offentlig støtte.

– Jeg fryktet at det skulle være trist og dårlige forhold og at barna skulle ha dårlig oppfølging fra voksne, men slik var det ikke. De fleste som jobbet der hadde sjøl vokst opp på barneheimen.

Barneheimen i Arusha har 42 barn. Den yngste var bare halvannet år.

– De hadde bra med klær, men ellers veldig lite av ting som vi tar som en selvfølge. De hadde for eksempel ikke såpe, tannbørster, bestikk og slike ting. Men de var veldig glade, sunne og sterke. Styrke og koordinasjon var for eksempel mye bedre enn hos de fleste norske barn. Her gikk seksåringer omkring med store vannbøtter på hodet uten noe besvær. Og de tok svært godt vare på hverandre, de store tok ansvar for de små, det var veldig flott å se, sier Oda.

Språket var en utfordring i begynnelsen.

– Men etter hvert var det utrolig hvor godt vi forsto hverandre med litt engelsk, litt Swahili og litt kroppsspråk.

Jobbet med barna

Barneheimen hadde en hage hvor de dyrket grønnsaker og frukt. Oda jobbet mye i hagen, og var ellers med og hjalp barna med skolearbeidet.

– Jeg hjalp også en del til med matlaging. Det var veldig spesielt. De hadde ikke kjøkken, men når det var spisetid laget de bål og satte en gryte over. Av og til gikk det tomt for vann, da måtte vi dra til en nabolandsby og hente vann.

Oda fikk ikke betalt for jobben, og betalte sjøl for mat og opphold. Det synes hun er helt greit.

– Hele hensikten er jo å gjøre en innsats for å hjelpe der det trengs. Barneheimen hadde uansett ikke råd til å betale meg, sier Oda.

Under oppholdet satte Oda i gang en liten innsamlingsaksjon blant familie og venner.

– Jeg sendte en melding hvor jeg skrev at jeg skulle gi et lite bidrag til barneheimen, og at om noen andre hadde lyst til å gjøre det samme kunne de føre over til meg, og så ville pengene gå direkte dit. Jeg trodde kanskje det kunne bli noen tusenlapper, men hadde ikke anelse om at vi skulle komme opp i hele 12.000 kr.

Pengene brukte hun til å kjøpe inn mat og andre ting til barneheimen.

Lære av hverandre

Oda understreker at hun ikke har gjort noen enestående handling.

– Mange gjør dette, jeg er på ingen måte spesiell. Men jeg håper flere vil gjøre det. Noe av det beste jeg erfarte, er hvor like vi alle er. Det at man kan dra til en annen side av jorda og møte mennesker som har vokst opp i et annet land og i en annen kultur, som likevel har de samme verdiene og ideene som deg. Jeg ble kjent med en spennende og flott kultur og møtte utrolig mange intelligente og ressurssterke folk som ønsker akkurat det samme som oss; Gjøre det bra på skolen, få en god jobb og gjøre gode bidrag til samfunnet og landet sitt, sier hun. Og:

– Jeg tror det er viktig å bli kjent med andre mennesker og kulturer slik at vi kan lære av hverandre og samarbeide. Jeg tror også dette er spesielt viktig i dag når det foregår så mye terror og hat i verden.

Øyeåpner

– En annen ting som er positivt med en slik tur, er at det åpner øynene dine for hvor heldige vi er i Norge. Det er lett å begynne å ta ting for gitt når vi lever i et land hvor vi har lett tilgang på ting hver dag. Dette er ikke noe vi skal skamme oss over, men jeg tror det er viktig å huske på hva vi har og være takknemlig. På denne måten gjør det å jobbe frivillig ikke bare en stor forskjell for dem man jobber med, men også for en sjøl.