Svein løste drapsgåte for 19 år siden

Hans observasjon av et kattebur viktig i oppklaringen av Christel-drapet

Observant: Svein Hoel fikk følelsen av at ting ikke stemte helt da han så et fiolett kattebur bak i bilen til den unge mannen som var den siste som hadde sett Christel Gjøvikli i livet. Observasjonen ble brikken politiet manglet for å oppklare drapet, som skjedde 27. august 1994.Foto: Richard Nergaard 

Nyheter

Svein Hoel skulle på posten og sende noen julekort. Da fikk han øye på et fiolett kattebur i baksetet på en bil som sto parkert. Sveins medvirkning til oppklaringen av drapet på Christel Gjøvikli i Rauma i

 Uten ambulansesjåfør Svein Hoel (73) og hans evne til å legge merke til detaljer, kunne drapet på Asker-jenta Christel Gjøvikli i 1994 forblitt uoppklart.

 Et fiolett kattebur i baksetet av en grønn Ford Granada som sto parkert i Isfjorden ble brikken politiet manglet i puslespillet for å finne drapsmannen.

På bordet foran Hoel ligger boka «menneskejeger» som Kripos-etterforsker Asbjørn Hansen har skrevet. I omtalen av Christel-drapet har Svein Hoel fått en sentral plass.

 – Jeg er glad for at mitt lille bidrag var med på å oppklare en sak det var mye folkesnakk rundt, sier Svein Hoel.

 Planlagt

 det var om morgenen 27. august 1994 gikk to unge kvinner av nattoget på jernbanestasjonen på Åndalsnes. Den ene av dem het Christel Gjøvikli, 22 år, fra Asker. Sammen med de tre kattene sine og ei venninne hadde Christel tatt turen til Åndalsnes. Der skulle hun møte en ung mann i slutten av 20-åra fra Nordmøre hun hadde et forhold til.

 Den unge mannen hadde kjørt grytidlig heimefra og sto og ventet på jentene fra toget. Han hadde, sammen med venninna til Christel, planlagt å ta livet av Christel, forklarte han seinere i politiavhør.

På Marstein

 Drapet skjedde på en øde sideveg på Marstein seinere på formiddagen 27. august. Mannen forklarte i avhør at han fraktet liket av kvinna med seg heim, surret kjetting rundt henne og senket liket i havet utafor Hestskjær fyr på Nordmørskysten. Liket er aldri funnet.

 Ambulansesjåfør Svein Hoel fulgte nøye med i etterlysningen etter Christel i dagene etter at familien hadde meldt henne saknet.

 – Han som seinere tilsto drapet og venninna til Christel forklarte til politiet at de hadde sett Christel kjøre bort sammen med to karer i en svenskregistrert, hvit Volvo stasjonsvogn. Jeg kjørte mye ambulanse den tida, og var rundt i hele fylket både på dagtid og nattetid. Jeg kikket etter den hvite Volvoen, men så aldri en svenskregistrert sånn bil, forteller Svein Hoel til Romsdals Budstikke.

 Men så, helt tilfeldig, skjedde det som satte i gang mistanken hos Svein Hoel.

– Jeg var på postkontoret i Isfjorden for å poste noen kort, tror det var julekort. Da så jeg en mørkegrønn Granada stå parkert like ved. Jeg så et bur i baksetet, og spurte barn som satt i bilen om de hadde fått seg hund? «Det er kattebur», svarte de. Sjåføren virket som en hyggelig, ung mann, og jeg dro derfra uten å foreta meg noe mer, forteller Hoel.

 Ukene gikk

 I januar 1995 gikk Svein Hoel til lensmannskontoret på Åndalsnes. Han hadde grunnet på dette med katteburet. Hvorfor kjørte den unge mannen rundt med et kattebur i bilen, samme farge som det Christel hadde hatt kattene sine i da hun kom med nattoget om morgenen 27. august året før?

 –For meg virket det helt utenkelig at mannen i Granadaen skulle ha noe med Christels forsvinning å gjøre. Men da jeg var på lensmannskontoret, nevnte jeg det jeg hadde sett i Isfjorden. Før jeg fortalte om katteburet, spurte jeg lensmannsbetjenten om de hadde funnet den hvite Volvoen? Det var ikke spor etter den. Jeg sa: «Har du lagt merke til at han (mannen som seinere tilsto drapet), kjører rundt med et kattebur baki bilen?»., forteller Svein Hoel.

Den nye vitneobservasjonen ble brakt videre til etterforskningsteamet som Kripos-etterforsker Asbjørn Hansen ledet (se egen artikkel). Dette ble opplysningen politiet trengte for å avsløre at den unge mannen i Granadaen ikke fortalte sannheten.

 – Jeg forsto at katteburet var det eneste fellende beviset de hadde mot den mistenkte. Jeg ble også kalt inn til en konfrontasjon der jeg måtte peke ut det bestemte katteburet blant fem-seks andre bur, erindrer Hoel.

 – Hva fikk deg til å fatte mistanke om at noe ikke stemte da du så katteburet bak i Granadaen?

 – Ikke så lett å si. Men gjennom en lang yrkeskarriere som ambulansesjåfør var jeg blitt vant til å observere ulike situasjoner. En gang oppdaget jeg en varebil parkert på Vistdalsheia med lysene på. Sjåføren satt og sov. Jeg banket på og lurte på om han trengte hjelp. Da startet han bilen og forsvant av gårde. Jeg så det var fullt av klær baki bilen, noterte registreringsnummeret, ringte politiet. Fikk seinere vite at klærne stammet fra et tjuveri i ei klesforretning i Isfjorden. Som ambulansesjåfør var jeg vant til å sjekke detaljer; at komfyren ikke sto på heime hos pasienter vi hentet til sjukehus, at folk fikk med seg penger. På den måten ble kanskje observasjonsevnen øvd opp, sier Hoel.