– Jeg sa ja nesten med en gang da Silje ringte og spurte om jeg ville overta smådyrklinikken i Isfjorden. Man må av og til bare skyte fra hofta og se hva som skjer, sier han på dag én på klinikken som Silje Hvarnes bygget opp.

Da hun takket for seg og annonserte flytting i vår, strømmet det takk og lykkeønskninger inn på Facebook.

– Vi skal prøve å ta vare på kundene hun har hatt. Vi kan jo aldri bli henne, men vi skal prøve å yte like god service som hun har gjort, sier han.

Assistent Marte Ask kan fortelle at mange har ringt inn for å spørre når de åpner og har sagt at de har savna tilbudet som har vært i klinikken.

Første åpningsdag

Da Romsdals Budstikke er innom, er det første åpningsdag. Ei sju år gammel tispe av rasen norsk buhund skal steriliseres. Sæther har kjørt mellom de andre klinikkene før han har ankommet nyklinikken. Ask og veterinær Line Henden Morch har leita fram utstyr og forberedt operasjonen. Hunden klappes og klappes på veg inn i narkosen.

– Dette er en rutineoperasjon, forteller Sæther.

– Eier er ikke med på slike operasjoner?

– Nei, det blir for mye styr. Det hender jo av og til at ting ikke går somo planlagt. Da har man mer enn nok om det ikke er en eier inne også. Og så er det jo viktig å opprettholde hygienen i et operasjonsrom, forklarer han.

– På de 20 årene du har jobbet som veterinær har ting endret seg?

– Folk legger mer i dyrene sine i dag, helt klart. Noen kjøper seg jo kattunger til 20-30.000 kroner i utlandet. Man kan av og til bli overraska over følelsene som er i sving når det gjelder dyr. Jeg husker en episode for noen år siden med en påkjørt katt på Eide. Lårbeinet var knekt på tre plasser og blæra var punktert. Jeg drista meg til å si at den kanskje bare burde avlives. Da ble eieren skikkelig sint og lurte på om jeg ikke var veterinær, sier hun. Og:

– Da fikk jeg en kraftig påminnelse om hva dyr kan bety, og sa at jeg skulle ordne det hvis hun var villig til bruke såpass mye ressurser på det. Og katten ble fin igjen den, altså.

– Man kunne kanskje ikke satset på fire dyreklinikker for 20 år siden?

– Nei, sier Sæther, som tror folk bruker enda større ressurser på kjæledyr i byer.

– Det er mange hjerteskjærende historier. Det kan være at kjæledyret er det eneste man har igjen fra den avdøde kona. Dyr kan bety så mye og man skal være forsiktig med å fortelle folk hva som er mest fornuftig. Men det skal aldri gå utover dyrevelferden. Ingenting som gjøres skal gå på bekostning av hva som er forsvarlig å gjøre, påpeker han.

– Kan du bli revet med av følelser i yrkeshverdagen sjøl?

– Ikke ofte. Jeg må konsentrere meg om å gjøre en skikkelig jobb og behandle folk og dyr med respekt.

Yrkesvalg som tiåring

Sæther visste allerede som tiåring at det var veterinær han ville bli.

– Søstra mi ville bli det, og jeg så opp til henne. Etter det tenkte jeg aldri på annet, så så enkelt var det, sier han.

Nils Arild Sæther vokste opp på gården med sau, hest, høner, gris, hund og katt. Udannelsen fikk han ved veterinærhøgskolen i Oslo, der han siste halvåret møtte Lill i samme klasse - hun ble seinere kona.

Dette var i 1998. Deretter ble det ett år jobbing i Nord-Trøndelag og fire år som veterinær i Tingvoll kommune.

– Men kan du ikke ta en tur ut i Batnfjord også? Det er det som er basen vår og der det startet, sier han mot slutten av operasjonen, når bare syinga er igjen. Sånn blir det.

Tok over heimgården

Dag to møtes vi ved Åndal hest- og smådyrklinikk som ligger ved heimgården.

– Jeg var ferdig på Tingvoll og hadde egentlig ikke jobb. Jeg måtte ta en valg. Enten måtte jeg reise et sted der jeg fikk jobb, eller så måtte jeg flytte hjem og ta over heimgården og skape en arbeidsplass her.

Han valgte det siste.

– Jeg ville jo hjem, så jeg var to måneder i skogen og fant tømmer som jeg bygget dette med, sier han.

– Det er jeg egentlig litt stolt av å ha gjort.

Gigantisk operasjonsbord

Til ære for fotografen – og for at han må sjekke noen tenner etter trekking – blir hesten «Perla» geleidet fra båsen og inn i «boksen». På klinikken har de også et gigantisk operasjonsbord for hest. På andre siden av gangen for operasjonsrommet er det et polstra rom med slåe på døra.

Her får hestene bedøvelse, og en talje i taket brukes til å løfte dem til bords og tilbake igjen.

– Her kan det være store krefter, forklarer han. For å sjekke forholdene inne i avlukket, klatrer han opp i en stige.

Det er også smådyrklinikk i de samme lokalene ved hjemgården.

– Det er akuttpraksis her, så kunder, også langveisfra, kan komme stort sett når som helst, sier han.

– I sommer kom det plutselig inn tre hunder samtidig som var bitt av huggorm forskjellige steder i distriktet.

Akkurat da hadde han for øvrig sommervikar i sving på Åndal.

– Det er bare de siste fire-fem åra jeg har kunnet ta meg ferie. Det er en fordel å ha flere ansatte. Før har det vært sånn at kona reiste med barna til hytta vår 30 mil unna, og så kom jeg innom dem av og til.

- Artig å skape noe.

1. april i år åpnet den tredje klinikken, Åndal dyreklinikk, avdeling Molde i Øvre veg.

– Jeg kjøpte huset og pusset det opp. Nå er det klinikk i første etasje og leilighet over, sier han.

Åndal dyreklinikk, avdeling Rensvik på Frei har nå holdt det gående i åtte år. Her jobber kona med en veterinær til, samt en assistent. Og med klinikken i Isfjorden, der han har kjøpt inventar og utstyr, men bare leier hus, er det altså fire steder.

– Hva driver deg?

– Det er artig å skape noe, se hva man greier å få til. Og å skape et miljø og et fagteam. Og så er det jo kjekt å drive sjøl uten å være tilknytta en kjede, sier han, før han sjøl påpeker at de plutselig er blitt mer som en kjede sjøl nå.

Og så er det så klart interessen for dyr. Først bare for de store.

– Jeg pleide å synes at katter og smådyr var mindre interessant. Men så ble det interessant likevel, det også. På hunder får man også gjort en del operasjoner. Og det er kjekt når man begynner å få en del utstyr, slik at man kan finne ut av ting.

Blodanalyseapparat, ultralyd, røntgen, og utstyr til å utføre endoskopi på både hest og smådyr er blant det som fyller klinikkene, sammen med plansjer med dyreanatomi og medisinsk utstyr.

– Vi har også fylkets eneste vanntredemølle for hund, som særlig brukes etter operasjoner i beina eller andre fysiske skader som ryggprolaps, reklamerer Sæther.

Han kan også skilte med et mobilt røntgenapparat i bilen.

– Det er veldig lettvint, jeg får bilder rett opp på en dataskjerm, sier han.

Bred komptanse

Nå er de totalt fire veterinærer og to assistenter på klinikkene.

– Vi har ganske god kompetanse til sammen på forskjellige felt. Kona mi har spesialutdanning i kiropraktikk og akupunktur på hund og hest i tillegg. Vi har også god komptanse på kirurgi, tenner, indremedisin og hud, og Line her er særlig god på fysioterapi og rehabiltering.

– Hva er det mest spennende du har gjort i yrkeslivet?

– En gang tok jeg keisersnitt på en hest. Det tviler jeg på at så mange andre i fylket har gjort. Det er stor risiko for at slikt kan gå galt, særlig på hest, så da var det ekstra artig når det gikk bra.

Dyrlegen synes også det er «fole artig» når eierne er fornøyde og glade for det de har gjort.

– Det er kjekt når det går godt. Det å få inn en hund med fødselsproblemer og ta keisersnitt på den, der alle overlever og kommer tilbake for vaksinering 12 uker senere, det er litt stort, sier han.

Av og til sender han melding med røntgenbilder eller andre prøvesvar til en kollega i Rogaland og kan konsultere diagnoser med han.

– Han gjør akkurat det samme. Det er utrolig kjekt å ha den muligheten. Vi kan sende hverandre melding klokka 22 på kvelden og få svar med en gang.

– Ikke kommet gratis

Hva gjelder omsetning og eventuelle videre ambisjoner, blir dyrlegen mer ordknapp.

– Jeg liker ikke å skryte, men jeg kan jo si at jeg er fornøyd med det jeg har fått til. Det har ikke akkurat kommet gratis, dette, så det er akkurat som det bør være med den innsatsen som er lagt ned, sier han.

– Hadde jeg satset på vanlig arbeidstid, hadde jeg ikke hatt nubbsjans. Det er ofte utenfor normal arbeidstid at ting skjer, sier han.

– Keisersnitt skjer nesten aldri mellom 08 og 16. Og det er utrolig hvor mye som skjer på 1. juledag og nyttårsdag.

– Men det er jo ikke sånn at jeg jobber hele tida. Det kan være et oppdrag, men så er jeg slik satt sammen at jeg greier å slappe av mellom slaga. Og jeg sover som en stein om natta, jeg kan stoppe opp midt i ei setning til kona, humrer han lett.

– Jeg må også få benytte anledninga jeg har her til å takke de ansatte som stiller opp og gjør en fantastisk jobb.

Fotballkamp med noe attåt

De ansatte har fast arbeidstid, men for Nils Arild Sæther handler det om å holde på til han er ferdig for dagen.

– I går skulle jeg kjøre gutten på fotballkamp. Plutselig måtte jeg innom klinikken på Frei for å sjekke en hund med oppkast og mageproblemer, mens gutten satt og venta i bilen. Og jammen ble det ikke varsel om en katt som ikke klarte stå på beina etterpå. Da måtte vi stoppe på klinikken på veg tilbake også.

– Tror du han tenker å bli dyrlege?

– Det sier han er det siste han skal bli! Men dattera vår på 10 er ivrig på å være med på alt med dyra, så vi får se. Jeg skal ikke tvinge noen.

Veterinærparet har fire barn i alderen 10 til 19 år.

– Har du noen gang angret på valg i yrkeslivet?

– Jeg angrer ikke på noe. Det eneste er at jeg gjerne skulle lært å fly helikopter, men jeg tror jeg begynner å bli for gammel til det.

– Du må kanskje fly helikopter mellom klinikkene dine, nå da?

Dyrlege Sæther gjør store øyne. Vi aner at det ville være å strekke det vel langt med tanke på noe som vil kunne oppfattes som sjølskryt, og svaret kommer kontant:

– Det må du ikke finne på å skrive!