– Takk for meg, Rauma!

ÅA: – Jeg er rett bak deg, sier Jon Sverre Aursand når vi ringer han for å høre om han har glemt vår avtale – fem minutter over tiden.

Det er nemlig flere uker siden vi gjorde avtalen og det hadde ikke vært noe rart om han hadde glemt den i en travel hverdag. Men nei, han forsikrer oss at den avtalen sto i boken og var ikke glemt.

– Sist dere var her, sa jeg at huset var et oppussingsobjekt og det har jeg nå gjort noe med, smiler han og viser stolt frem hva han har brukt over en million kroner på siden sist. Nytt toalett i gangen, stort nyrenovert bad i andre etasje og helt nytt kjøkken.

– Jeg lurte på å male furupanelet, men kjæresten min synes at vi skulle beholde det. Dette er jo vår hytte nå, smiler han.

Omtalt herremann

Han inviterer oss inn på kjøkkenet og tar frem et ark hvor han har notert ned stikkord om ting han vil få frem, i noe som kanskje blir hans siste intervju i lokalavisa. Men det er ikke slik at Aursand er en mann som ikke er vant med media. Et søk i vårt digitale arkiv, gir over 350 saker der hans navn er nevnt. Fra da han i 2007 var en del av kommunestyret for Høyre, til han i 2023 begynte å trappe ned som kommuneoverlege og jobben med å finne hans erstatter var i gang.

Og for ikke å snakke om alle sakene fra pandemien der han uttalte seg mange ganger i uka. Han har også i perioder vært ivrig debattant og har hisset på seg både politikere og næringslivsledere.

– Ja, jeg satte formannskapet skikkelig på plass en gang, og etter det var det ikke alle som hilste på meg, ler han, uten at han vil rippe opp i den hendelsen på nytt.

Fokuset nå er den forestående avgang som kommuneoverlege og han må innrømme at det ikke ser ut til å bli helt slik han hadde forstilt seg. Heller ikke helt slik han sa det sist vi møttes til et ganske personlig intervju i 2018, da han feiret 30 år som lege i Rauma.

– Ting har endret seg

Da var han ikke så sikker på om han egentlig likte seg i kommunen. Det synet har også endret seg. Det skal vi komme tilbake til. Først er det servering av sterk kaffe på kjøkkenet.

– Ja, det er jeg også vant med, fra min forrige arbeidsplass i Libanon. Jeg var jo ett år som FN-soldat i Libanon, før jeg kom hit, vet du, sier han.

Men det har blitt enda flere kaffekopper etter det. Og ofte kald kaffe.

– Kald eller varm – det blir mye gammel kaffe, ler han og forteller at den plukker han opp mellom pasientene i en såkalt «skravlekopp» som han har fått av madammen, kjæresten Anne Kristin.

Han forteller at han har opplevd veldig mye på de 35,5 årene han har vært lege i Rauma.

– Jeg har blitt godt kjent med menneskene her, og har med tiden blitt mer og mer glad i folk her – også i området. Når jeg nå er østafor eller et annet sted, er jeg veldig stolt av å kunne si at jeg bor på Åndalsnes.

Slik var det ikke da han kom hit i 1988.

– Vennene mine har alltid hatt en idé om at det er så mye lenger vei fra Oslo til Åndalsnes, enn det er fra Åndalsnes til Oslo. Folk ville at jeg skal komme innom på besøk hos dem, i stedet for at de kom hit. Men nå er folk blitt mer og mer nysgjerrige, og kunne tenkt å komme en tur hit. De har jo hørt så mye om stedet. Jeg har nok også blitt veldig patriot!

– Men du sa i 2018 at du ikke var helt sikker på om du likte deg her?

– Ja, jeg følte meg nok mer fremmed på en måte da. Folk var, og er kanskje fortsatt, litt mer lukket enn det jeg hadde sett at de var. De er litt redde for å eksponere seg. Vi er jo mennesker alle sammen som gjør kloke og dumme ting, men man må gjerne tillate å by litt mer på seg selv, synes jeg.

– Så du mener folk i Rauma har endret seg over tid?

– Jeg synes det er blitt større stolthet i befolkning og større bevissthet på hvor de bor. Kan nok være at all tv-dekning og den nye gondolen har hatt litt å si for hvordan folk ser på seg selv her.

Aursand merker også en viss forskjell på hvordan folk gir tilbakemeldinger nå, kontra tidligere. Det føler han spesielt sterkt nå den siste måneden etter at det ble kjent at han slutter.

– Jeg opplever nå at det er ikke slik at folk ikke sier noe. De kommer med et vennlig smil, et nikk og sier noe tilbake. Det er ålreit. Folk er blitt litt flinkere enn før, og det bidrar jo også til at folk trives bedre. Men jeg er nok kanskje den samme personen fortsatt, som på en måte gir litt blaffen i hva folk mener om meg.

– Kanskje, gjentar han.

– Ja, for du har vel ikke forandret personlighet?

– Nei, har nok ikke det, ler han.

– Dette er hardt

– Så du mener nå at du trives i godt i Rauma?

– Ja, jeg trives veldig godt her. Det er også noe av grunnen til at dette er innmari hardt for meg. Det er kjempehardt. Mye hardere enn jeg trodde, sier han rørt.

– Du har jo lov til å fortsette?

– Jo, jeg kan fortsette og det fikk jeg høre senest i dag. Men så har jeg jo en kjæreste som av private grunner har måttet være i oslotraktene. Hun har egentlig ventet på meg i 18 år, sier Aursand og forteller at de til nå kun har møttes i helger og på ferie.

– Hun har ventet tålmodig på at jeg skal avslutte yrkeslivet. Det var jo snakk om at jeg skulle gjøre det litt før også, men så ble det til at jeg ville vente til jeg fikk full pensjon som 67-åring.

Aursand ble pensjonist 1. desember i fjor, og innrømmer at de «pliktgreiene» han har holdt på med, nok har gått litt på bekostning av dem han er glad i. Han kan vise til 260 tusen timer på vakt, og det har vært utrykninger både julaften og andre høytider.

Sett mange komme og gå

Siden han begynte 25. juli 1988 har han jobbet rundt 102 tusen timer som lege i Rauma og har hatt seks ordførere, syv kommunedirektører, åtte redaktører i ÅA og jobbet sammen med 150 leger.

– Og alle de andre ansatte på legesenteret. Det har vært en kjempestor glede å jobbe sammen med alle sammen. Hadde ikke de folka og det miljøet vært der, så hadde jeg nok sluttet før, sier han og innrømmer at han nok ikke har vært noen lett mann å håndtere til enhver tid.

– Det er helt klart at det ikke har vært lett å bo sammen med meg, med den pliktfølelsen jeg har hatt. Jeg har strukket arbeidsdagen langt og det er noe jeg har brent meg på før.

Aursand ble skilt i 2004 og gjennomgikk da noe han kaller en personlig veldig vanskelig tid.

– Jeg må si at den måten de på legekontoret ivaretok meg da, var utrolig. De har virkelig vært veldig tålmodig med meg.

– Ble du vanskelig å jobbe med?

– Nei, jeg var bare kjempedeppa.

– Du sykmeldte deg ikke?

– Jeg burde nok ha gjort det den gangen. Det er nok det tyngste jeg har opplevd personlig noen gang.

Han har et greit forhold til ekskona og en god relasjon til sine tre barn.

– Jeg håper nå å få enda bedre kontakt med barna mine, Trond som har en kjempejente med veldig hyggelige foreldre. De har to døtre, sier han og viser frem bilder av storfamilien som henger rund på veggene i huset.

Aursand har også to døtre, Sara, som er etablert med en engelskmann i Plymouth, og den yngste, Celina, som nå flytter med til Østlandet, med sin kjæreste.

– Jeg og Ann Kristin skal på besøk til Sara i England nå i mars. Jeg har ikke vært der på besøk siden hun flyttet dit for seks år siden.

– Veldig vemodig

– Men hvordan blir det nå å slutte som kommuneoverlege og flytte til Bærum?

– Det blir veldig spesielt og veldig vemodig. Jeg må liksom knipe igjen når folk går ut igjennom døra. Jeg kan jo ikke sette meg til å begynne å grine der. Det har jeg gjort når jeg har kommet hjem isteden.

– Så du har gjort det?

– Ja, jeg har grått masse, både dag og natt. Jeg har snakket med andre leger og de sier det samme – at det å slutte er kjempesterkt følelsesmessig. Det dreier seg ikke om noe statusfall, men den relasjonen og den tilliten folk har vist en. Og så skal man bare avslutte det der, liksom. Det blir veldig rart, innrømmer han.

Det er torsdag 29. februar som er siste dagen.

– Er kontoret ryddet?

– Ja, nå har jeg makulert og makulert og makulert. Det blir ingen spor etter meg, sier han og ler høyt.

– Og din etterfølger er vel omtrent bestemt?

– Ja, tror nok det blir Jan Drahos. Når han tar over vil nok ting bli gjort på en bedre måte. Vi skal ha noen samtaler før jeg slutter, men han vil nok finne sin stil. Jeg er trygg på at kommunen har fått en bra kar for formålet. Jeg tror han vil bli flinkere enn meg til å sette grenser, smiler han.

Flytter «hjem»

– Du flytter tilbake der du vokste opp – i Bærum?

– Ja, 500 meter fra der mor og far bodde, og der jeg vokste opp. Rett ved der en av episodene i tv-serien «Der ingen kunne tro at nokon kunne bu» ble spilt inn for en liten stund siden. Hosle heter det, med marka er rett utenfor huset.

– Så da blir det tur på beina eller på ski?

– Begge deler sikkert, men må vel se å finne frem skiene igjen. Det er lenge siden sist.

– Du skal beholde huset på Åndalsnes. Skal du leie det ut da eller?

– Nei, men noen venner av meg har fått nøkkel. De kan få bruke huset på når de vil hit på ferie. Uten husleie da selvsagt.

– Oi, hvor mange nøkler har du delt ut?

– To, tre, ler han.

Men Aursand vil bruke huset selv også mye og regner med å komme en del på tilbake på besøk.

– Hvordan skal du ellers få pensjonisttilværelsen til å gå?

– Det er det jeg ikke vet helt enda. Min kjære er en veldig inspirerende person, og hun kommer til å dra meg med på mye. Men jeg må jo prøve å finne på noe selv også.

– Hva vil du si til raumafolket når du drar?

– Det er sårt og vemodig å bryte opp og ta farvel. Det å ta farvel er nok ikke min sterkeste side. Jeg er veldig takknemlig for alle tilbakemeldingene fra folk som har gitt meg en følelse av at de synes det er greit at jeg har vært her, sier han og legger samtidig til at det nok også er noen som ikke er så veldig fornøyd.

– De er ikke akkurat så mye fremme i bildet akkurat nå, men jeg har de med meg. Man må kanskje stå for noe, men det er nok sant at jeg noen ganger har vært litt hardere med folk enn jeg burde ha vært – i forskjellige funksjoner.

Mange hatter

– Hva tenker du på da?

– Det er en liten utfordring som ikke har vært så lett. Det vil nok etterkommeren min føle på også, at det er litt vanskelig med de rollegreiene. Når er man kommuneoverlege, når er man privatperson eller politiker. Folk har en tendens til å blande de tingene sammen. De skjønner ikke alltid hvilken hatt som er på.

– Det er derfor du gikk ut av politikken?

– Jeg sluttet i politikken for jeg tenkte at jeg som privatperson kunne skrive ting i avisa som Høyre ikke kunne arresteres for.

– Men det har kommet lite leserinnlegg fra deg de siste årene?

– Ja, for tre år siden, i et formannskapsmøte, ble det slik at jeg tok opp politikernes forhold til kommuneloven og det ble ganske kraftige greier. Etterpå fikk jeg beskjed om at politikerne ønsket at jeg ikke uttrykte meg i det offentlige rom. Fordi jeg ble oppfattet å være politiker og ikke kommuneoverlege.

– Så du fikk munnkurv?

– Ja, jeg gjorde vel det. Jeg tenkte, ja vel, jeg skal ikke provosere, men det er noe av det utfordringsbildet som kan være her iblant. Det burde være litt mer rom for å bringe frem ting.

Aursand mener det sier litt om hans historikk her – åpenhet eller ikke. Hvor åpen skal man tillate seg å være?

– Det ble i etterkant av pandemien gjennomført en spørreundersøkelse i 200 kommuner der befolkningen ble spurt om hvor fornøyd de var med hvordan pandemien ble håndtert av kommunen og hvor god informasjon de fikk. Rauma kommune kom på andreplass, og der må både kommunen med sine informasjonskanaler og ÅA få honnør. Avisa var flinke til å la oss komme til, roser Aursand.

Han mener det er noe av det som er utfordringsbildet frem i tid for Rauma.

– Hvordan kan media og kommune nærme seg hverandre slik at de får en gjensidig utbytte av kommunikasjon. Det er et av de sentrale punktene, påpeker han.

Bekymret for eldrebølgen

Det er en annen ting som også bekymrer han. Og det er eldrebølgen.

– Vi har nok relativt sett flere eldre enn i en gjennomsnittskommune. Og større utfordringer med håndtering av demente for eksempel. Hvordan skal vi greier å håndtere dette ressursmessig, når kommunen har knapphet med økonomiske ressurser og vi må stramme inn, spør han seg.

Han lurer også på hvordan kommunen skal kunne gi slik hjelp samtidig som de må ta vare på dem som jobber i kommunen, slik at de ikke sliter seg ut eller flytter.

– Har du noen tips?

– Nei, men tror faktisk man er nødt til fra ledelsens side ha fokus på hvordan vi skal beholde folk her. Enda mer enn det vi gjør i dag. Dette er en kjempeutfordring, ikke bare for Rauma, men alle andre kommuner.

Derfor føler Aursand at å slutte nå, på en måte er å rømme fra hele greiene.

– Jeg pleier ikke det. Men det er en tid for alt. Nå skal det omlegging til og helseplattformen skal innføres. Da er det noe som sier at det kanskje er greit nok. Jeg trenger ikke å jobbe til jeg 70.

Det er en ting til Aursand vil få med, som han har tenkt mye på.

– Noe av det jeg erfarer her, er at jeg er blitt sett veldig mye og fått mange positive tilbakemeldinger på jobben jeg gjør. Men det er mange som jobber og jobber uten å få honnør tilbake, sier han.

Viktige medarbeidere

Han påpeker at i Rauma kommune har det vært noen «stayere», som har vært der over mange år. Noen av disse blir det ikke sagt noe om, de som i det stille, uten å fremheve seg selv, uten å stå frem, har gjort en kjempejobb med å lukke de hullene som oppstår i en organisasjon.

– De har gjort de tingene som gjør at alt blir ordentlig til slutt. Der er det to personer jeg vil trekke frem: Gunn Sæter på lønn og personal og Perry Ulvestad. De fyller hull hele tiden og gjør at kommunen fungerer. Ulvestad er jo på veg til å slutte og da vil de oppdage hva han har gjort. Han er mye mer viktig for kommunen enn jeg er, presiserer Aursand.

Artige historier

Etter så mange år som lege, er det ikke mangel på historier. Aursand tror ikke det er så mange leger som har opplevd å legge inn selveste julenissen på sykehus julaften.

– Han ble skadet ute på oppdrag, og jeg ble kalt ut akkurat da jeg tok den første biten av ribba, forteller Aursand.

– Vi fant en annen morsom historie fra arkivet. 1. april i 2016 annonserte du din avgang som aprilspøk. Det var noen som bet på der?

– Ja, avisa ringte tvert, ryktet hadde spredd seg godt – som en sannhet, ler han.

Ausand har også en annen artig historie fra dagen etter fredag den 13., lørdag 14. september 1996, som også ble store avisoppslag.

– Jeg ble kalt ut til Innfjorden der en jeger hadde kjørt kniven i eget lår da han skulle forsikre seg at byttet var avlivet. Han blør ganske mye og jeg er ganske stresset da jeg ankommer parkeringsplassen der ambulansen venter. Døra til ambulansen står åpen og jeg løper inn for å se til pasienten. Men idet jeg gjør det, stanger jeg hodet i taket og kutter meg skikkelig opp. Jeg begynner å blø veldig og holder på å svime av. Jeg må sette meg ved siden av pasienten. Så kommer kameratene til jegeren for å se hvordan det går med jegeren og ser meg der. «Doktor Aursand ser jo enda dårligere ut enn pasienten, sier de, forteller Aursand og ler godt.

Såret hans måtte stripses så han fikk kjøre med i ambulansen til legekontoret.

– Men på vegen punkterer ambulansen. Jeg visste ikke hvor mye pasienten hadde blødd så jeg måtte bare sende han videre til sykehuset, men beskjed om at de måtte være forsiktig for de ville befatte seg med en pasienten som betydde ulykke, humrer Aursand.

Selv fortsatte han vakta på legekontoret etter at såret var fikset.

– Men så kommer hele episoden over to sider i den svenske avisen Ekspressen som årets norskevits. «Det var en pasient, en lege, en hjort og en ambulanse. Hvem klarte seg? Ingen!» En kompis av meg sa at det var jo greit å bli kjent. Men kjendis på den måten der, da gitt.

Aursand ler godt.

– Men brukte de navn og bilder da?

– Å ja da - det var både bilde og navn. Kom i VG og nitimen også. Det har vært noen slike historier.

– Angrer ikke

– Men hva sitter mest igjen?

– Det må være at Covid-19 kom på min vakt og at folk syntes det var greit at jeg var der. Jeg er stolt av å ha vært med på dette når det først dukket opp. Ellers har jeg nærmest vært usynlig som kommuneoverlege. Men det var ikke meg aleine – det var en bunsj med folk som jobbet hardt den perioden der. Jeg har fått være med på et veldig flott lag.

– Er det noe jeg har glemt å spørre deg om?

– Ja, du kan jo spørre meg om når jeg bestemte meg for å bli lege. Det var da faren min fikk hjerteinfarkt da jeg var 11 år gammel. Han overlevde, men da bestemte jeg meg, sier Aursand og avslutter med et hjertesukk:

– Jeg kunne ha gjort noen ting annerledes i livet, men jeg angrer ikke på noe!