LESERINNLEGG

«Plutselig står han der»

OM SINGELLIVET: – Kjærligheten er fremdeles ikke funnet. Etter utallige dater har jeg nå logget meg av, og jeg er kun innom Tinder når jeg kjeder meg.  Foto: Jan Inge Tomren

Leserinnlegg

Jeg er førtis og singel. Snart femtis og singel. Singellivet har vart i 6 år. Hvis jeg tenker ekstra godt etter har det vart i 8 år. Det vil si jeg har vært singel siden jeg var 40 år. I begynnelsen var dette noe jeg ønsket selv, men etter alle disse åra er det absolutt noe jeg ønsker å endre. Men etter 6, eller 8 år som singel blir det bare med tanken.

«Plutselig står han der» sier mange. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt det. Hos meg har ingen verken stått, gått eller løpt, og i hvert fall ikke plutselig.

«Stopp letinga» har jeg også hørt ofte. Jeg har prøvd det mange ganger også, men da skjedde det i hvert fall ingenting. Ingenting faktisk! Null! Nada!

«Kast deg uti det», ble neste løsning. Så jeg kastet med uti det. Satser man ikke har man ikke mulighet til å finne kjærligheten. Det vet jo alle, ikke sant?

Tinder og andre datingapper ble den enkleste løsningen. Jeg kastet meg inn i spennende verden med et ukjent antall muligheter. Jeg var nysgjerrig og kanskje litt naiv. De to første årene var veldig spennende. Jeg fikk match på match, kanskje mest av alt fordi jeg ikke var så kritisk. Han skulle jo plutselig stå der! Utrolig spennende og etter hvert veldig slitsomt. Tinder ble den enkleste løsningen.

På Tinder finnes det mange typer menn: Mannen som står på toppen av et fjell både sommer som vinter med armene høyt over hodet. Mannen som har gått livets skole med bilde av seg selv sammen med et eller annet selvskutt dyr. Mannen avbildet sammen med barna sine eller en fjern ex. Mannen som tar selfie i bilen og bruker dette bildet i profilen i tillegg til utallige bilder av bilen og motorsykkelen. Mannen i bar overkropp med hånda halvveis ned i buksa eller rundt ei vektstang. Mannen uten bilde eller bilde av bikkja, naturen eller en kroppsdel, altså mannen i et forhold. Mannen som er like uvanlig/vanlig som meg og som leter etter kjærligheten.

Men kjærligheten er fremdeles ikke funnet. Etter utallige dater har jeg nå logget meg av, og jeg er kun innom Tinder når jeg kjeder meg.

Jeg har ikke vært på date på et år. Dating er slitsomt. Jeg har funnet ut at det ikke er verdt det. Jeg nekter å date, orker det ikke fordi det kan ta knekken på et menneske. Det er jo et psykisk helvete både i forkant og etterkant av daten. Mye grubling og mye hvis om at det dersom at det. Mye tolkningsfeber.

Nei, nå er det slutt. Håndbrekket er på og jeg satser på at han plutselig står der. Det er jo det alle sier likevel.

Den dagen han plutselig står der skal han si følgende: «Hanne, jeg tror kanskje jeg digger deg litt. Du er den flotteste dama i rommet her og jeg vil bli bedre kjent med deg. Vil du bli bedre kjent med meg?» Dermed basta. I tillegg gjør det ikke noe at han spiller et instrument. Ikke blokkfløyte, harpe eller triangel men et litt mer sexy et.

Jeg må også selvfølgelig like mannen, men det er vel selvsagt. Og selvfølgelig vil jeg ha en som blir, ikke bare en som stikker innom. Tror ikke jeg forlanger for mye når jeg skriver det. Han må være villig til å bli, helst så lenge som mulig. Heldigvis trives jeg i mitt eget selskap, og jeg har mange flotte venninner jeg omgir meg med. Vi ler sammen, drikker vin sammen, går på konserter sammen og reiser sammen. I tillegg har jeg en jobb jeg trives godt i, der jeg får utviklet meg og vært sammen med gode kolleger hver dag. Som singel kan jeg sitte i sofaen og selv bestemme hvilken serie jeg skal se på, og når jeg vil se den. Neste uke for eksempel er satt av til The Crown sesong 3. Jeg kan drikke chardonnay hver kveld uten at jeg får de blikka…..,og jeg kan være på nachspiel så lenge jeg vil. Skjer kanskje ikke så ofte, men likevel.

Nå er det snart jul og jeg synes jula er lang og til dels kjedelig. Jeg savner en armkrok og en å våkne opp med på rolige dager. Jeg skal være alene denne jula, så uten å synes så innmari synd på meg selv reiser jeg til Oslo for å jobbe som frivillig for Alternativ jul for tredje gang. Hvem vet, plutselig står han der med gitaren over skuldra og sier: «jeg tror jeg digger deg litt».

(Romsdals Budstikke kjenner avsenders idenitet. Red. anm)