LESERINNLEGG:

Ungdom og psykisk helse!

Helhjertet: Det igjen krever at disse ungdommen som har sammensatte vansker og behov blir møtt av et helhetlig og helhjertet støtteapparat i lokalmiljøet.   Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Leserinnlegg

Tallet på ungdommer som har det vanskelig er økende og stadig flere oppsøker hjelpeapparatet. Dette er ungdommer som kan være avhengig av flere aktører og at tjenestene samarbeider godt. Nå er det en godt akseptert tanke at barn og unge med psykiske vansker, som har behov for hjelp, i størst mulig grad skal få behandling poliklinisk. Det betyr at disse ungdommen skal forbli i sitt ordinære miljø, men møte opp til timer hos psykolog. Det igjen krever at disse ungdommen som har sammensatte vansker og behov blir møtt av et helhetlig og helhjertet støtteapparat i lokalmiljøet.

Når ungdommen opplever at utfordringer blir uoverkommelig før vedkommende er ferdig med videregående, kan dette få store konsekvenser for dem på sikt med tanke på utdanning i et samfunn som i stadig større grad krever minst et fagbrev for å komme inn på arbeidsmarkedet. Da er det opprettet tiltak for de som faller utenfor det ordinære skoletilbudet. Det skal være mulig å ta en utdanning selv om man ikke følger det ordinære utdanningsløpet innenfor skoleporten. Både de som er umotivert og de som må kaste inn håndkleet av andre grunner, blir kontaktet av Oppfølgingstjenesten (OT). Men hvordan fungerer samarbeidet mellom kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenester i møte med sårbar ungdom med ulike behov?

På Vil Bli.no sine hjemmesider står det at den fylkeskommunale oppfølgingstjenesten (OT) skal ha kontakt med ungdommen og samarbeide med andre aktører som også har ansvar for ungdommen. Oppfølgingstjenesten skal være behjelpelig med å formidle tilbud om opplæring, arbeid eller kompetansefremmende tiltak, eventuelt en kombinasjon av disse. Opplæringen skal så langt som mulig føre fram til studiekompetanse, yrkeskompetanse eller grunnkompetanse. Dette samspillet kan likevel oppleves som en sårbar situasjon hvor det kan være vanskelig å ivareta sine interesser, både med tanke på helse og utdanning. Ungdommen er jo en helhet og kan ha flere ulike vansker som kan variere i styrke over tid, og som krever de rette prioriteringene. Disse ungdommene kan være helt avhengig av å bli møtt av et system som tenker helhet og som henger sammen på tvers av administrative grenser. De fleste er vel enig i at helsen alltid må være førsteprioritet, noe som også er forankret i Folkehelseloven. Men hvordan greier systemet å ivareta de ulike interesser hos en ungdom, når ingen har noen forpliktelser overfor ungdommen underveis i løpet mot bedre helse og et fagbrev? Aktørene rundt ungdommen kan være BUP (Barne- og ungdomspsykiatri) som representerer helse, og NAV som er statlig, og som altså skal samarbeide med OT som er fylkeskommunal. Her kan det oppstå utfordringer med tanke på prioriteringer. Hvis ungdommen opplever ulike oppfatninger, så et vedkommende prisgitt et system hvor man bare kan håpe på at de rette vurderingene blir gjort. Hva, hvem eller hvordan dette skal gjøres, kan være gjenstand for uenighet i et system hvor vurderingsgrensene overlapper, men ikke ansvarsforholdet. OT sitt ansvar kan opphøre lenge for NAV sitt ansvar begynner. Oppstår det uenighet underveis, eller uverdige situasjoner er verken fylkesmannen eller OT mye til hjelp.

For selv om målet er fagbrev, kan ungdommen preges under kompetansekonflikt og ulike oppfatninger rundt hvordan dette bør gjøres. NAV har ansvar for arbeidspraksisplassene, men er ikke forpliktet av fylkeskommunen som tenker skole, eller BUP som tenker helse. NAV har dessuten i tillegg sine egne kartleggingsrutiner med tanke på arbeidsyteevne. Ungdommen er prisgitt at NAV-kontakten tenker skole, og har så mye kunnskap om sine egne begrensinger med tanke på psykisk helse at de skjønner at dere kartleggingsverktøy er underlagt BUP sine helsevurderinger. Livsmestring er en forutsetning for arbeidsevne, samtidig som et helsefremmende arbeidstiltak kan være et tiltak mot bedre livsmestring. NAV sine kartlegginger av arbeidsevne er begrenset til å gjelde interesser og eventuelle fysiske begrensinger med tanke på enkelte yrker. Når det gjelder psykiske barrierer, vil NAV sitt vurderingsverktøy og kompetanse komme til kort. Folkehelseloven krever riktignok at alle skal tenke helse i alt de gjør, men den lova hjelper ikke ungdommen så lenge ingen har et klart definert ansvarsforhold overfor ungdommen. Det betyr at de ulike aktørers egne vurderinger, prioriteringer og retningslinjer kan komme i konflikt med ungdommens behov og oppleves som et brudd på denne loven hvis mål er å fremme folkehelsen.

Når arbeid ikke er målet, men veien til en utdanning og bedre helse, er det viktig at NAV-kontakten også tenker helse, selv om det betyr at NAV må være ydmyk og villig til å la sine egne rutiner og vurderinger med tanke på arbeid, vike. Hvis det her oppstår uenighet, kan feilprioriteringer ødelegge ikke bare for utdanning og helse, men også for arbeidsevne og arbeidsmuligheter på lang sikt.

Dette er komplekse situasjoner, uten nødvendigvis overlapping, og hvor flere aktører uten et klart ansvar skal ivareta en ungdom uten rettigheter med flere behov på vei mot et fagbrev. Vanskeligere blir det når situasjonen ikke er gjenstand for tilsyn fra fylkesmann, verken med tanke på helse etter utdanning.

Man vet at mange av disse ungdommen med nederlag fra videregående, er sårbare på mange felt. Blir de plassert i margen over tid, behøver det ikke bare være snakk om en uverdig situasjon, men helsesituasjonen kan forverre seg og psykiske barrierer kan forsterkes. Mangel på anerkjennelse, og mangel på en opplevelse av å være en betydningsfull person for noen, kan drive mange mot andre miljø hvor de kan opplevde den viktige samhørighetsfølelsen. Det er åpenbart at disse ungdommene utenfor skoleporten også må oppleve å møte forpliktelser på sin vei til et fagbrev. Ungdommer i margen kan lett havne på kanten. Det offentlig må dra i motsatt retning, ikke dytte samme vei. Det betyr at disse ungdommene kan ha et mye større behov for en lovfestet praksisplass enn ordinære elever som har fagbrev som mål, for disse ungdommen har både en utdanning og helse å ivareta, og marginene er små, og feil prioriteringer og uverdige situasjoner kan lett pense disse sårbare ungdommene inn på et sidespor, og svik eller svikt på ett felt, kan gi alvorlige og varige følgeskader.

I grenseområdene mellom fylkeskommunen (OT) og staten (NAV) kan det være områder der ansvarsforholdene er diffus, gjenstand for uenighet eller helt fraværende. Også barnekonvensjonen er ment å sikre barn og unges rettigheter. Denne konvensjonen som gir et spesielt vern til ungdom med psykiske utfordringer med tanke på integrering i samfunnet, er også avhengig av at noen har et ansvarsforhold til ungdommen. Noen må ha et overordnet ansvar for disse ungdommene på tvers av administrative grenser, kunne korrigere kursen og sikre rekkefølgen, og brøyte vei om det stopper opp på grunn av ulike oppfatninger og prioriteringer i grenseområdet mellom fylke og stat og mellom utdanning og helse. Men den som skal ivareta de ulike interesser må også selvsagt også oppleve at ungdommene har rettigheter som det kan vises til. Slik er det ikke i dag.

I dag har ikke disse ungdommene rettigheter med seg fra skolen, som gjør at de kan kreve en smidig og prioritert overgang, selv om tid er viktig, mellom aktørene eller kreve at NAV følger BUP sine oppfordringer, på vei mot et fagbrev og bedre helse. Om ungdommen opplever krenkelser, eller uverdige situasjoner eller at progresjonen stopper opp, er det ingen som har varslingsplikt, for det er ingen å varsle. Det bør være en selvfølge at ungdom med nedsatt funksjonsevne som beveger seg i et system på utsiden av skolebygningen på vei mot et fagbrev, har et helt annet tilsynsvern enn tilfellet er i dag. Barnekonvensjonen må følge ungdommen og gjelde uansett fram til ungdommen er 18 år. På samme måte som dyrevelferdsloven alltid gjelder for kua på båsen og laksen i merdene.

I et system der veien til fagbrev skal gå via ulike aktører som har ulike prioriteringer, og hvor fylkesmannen ikke har tilsynsmyndighet, og fylkeskommunen ikke har innflytelse over NAV som har en nøkkelrolle, kan ulike oppfatninger og prioriteringer og manglende ansvarsforhold lett føre til uheldige og helseskadelige situasjoner hvor ingen har handlingsplikt, og brudd på både lover og konvensjoner kan oppleves uten at noen kan bli stilt til ansvar i ettertid. Blir ungdommen stående fast i en kø mellom fylkeskommunen og staten på vei mot en utdanning, har ikke ungdommen nødvendigvis noen prioritet til en arbeidspraksisplass, og selv om situasjonen over tid kan oppleves som uverdig, og påvirke både helse og utdanning, er det ingen som kan gripe inn. I denne køen hvor verken staten eller fylkeskommunen har ansvar, er barnekonvensjonen med tanke på barnets beste, også virkningsløs 

Edvin Rødal

-------

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal

Følg Nordvest Debatt på Facebook