Statsminister Erna Solberg fikk mye motbør etter å ha lansert 43- timers arbeidsuke. Riktignok har Solberg seinere presisert at hun ikke ønsker å øke arbeidsuka fra 37,5 timer til 43 timer, men at det var ment som et eksempel hvis ikke flere deltar i arbeidslivet.
– Hvis vi ikke skal kutte i velferden i framtida, må flere begynne å jobbe. Det er regjeringens viktigste jobb. Til sammenlikning må normalarbeidstida øke fra 37,5 timer til 43 timer i uka hvis sysselsettingsandelen holdes på dagen nivå, sa statsminister Solberg (H) under Arendalsuka.
Det er bra at statsministeren presiserer sitt budskap, men eksempelet – eller trusselen hvis man vil – om 43-timers uke er uansett dårlig. Først og fremst fordi innføringen av en 43- timers uke neppe ville «redde» velferden vår.
Norsk arbeidsliv er preget av god effektivitet og av at svært mange som på papiret har 37,5 timers arbeidsuke i realiteten arbeider langt mer. Framtidas utfordringer løses ikke ved at folk i full jobb skal arbeide enda mer.
Sjølsagt kan framtidas arbeidsliv bety at vi må arbeide lengre. Men det kan også bli motsatt. Hva hvis den teknologiske utviklingen gjør at det blir færre arbeidsplasser i framtida? Da må vi kanskje redusere arbeidstida, uten at det truer velferden.
Vår felles arbeidsinnsats er utvilsomt viktig for velferdsstaten. Slik økt skatter eller mer effektivitet kan være viktige løsninger. Politiske meninger er ofte avgjørende for hva som vektlegges. Men det unison politisk enighet om at et inkluderende arbeidsliv hvor flere deltar vil gi gode resultat.
Etter vår mening er det viktigste at flere i arbeidsfør alder kommer i jobb. Det er en stor utfordring. Mange står utenfor arbeidslivet i Norge av ulike grunner. Det er en negativt for den enkelte og for samfunnet.