De unge menneskene av i dag tar virkelig styringen når det kommer til å fremme god mental helse. Det er som om de har åpnet døren for en ny æra der vi snakker åpent om våre indre følelser og tar vare på vår psykiske balanse. Det er som om de har tent en gnist av positiv endring som alle kan nyte godt av.

Jeg finner det utrolig inspirerende hvordan de nye generasjonene har adoptert en ærlig og hjertevarm tilnærming til mental helse. Da jeg vokste opp, ble temaet ofte oversett eller forbundet med skam, noe som gjorde det vanskelig å åpne opp om våre egne utfordringer. Det var som om vi ble lært at å vise følelser var svakhet, og svakhet var uakseptabelt. Men i dag ser vi en ny trend der de unge tør å dele sine egne historier og støtte hverandre med åpenhet og medfølelse.

Norge ligger på topp når det kommer til psykisk sykdom og selvmord. Av selvmord alene er hele 73% menn - unge menn, ifølge statistikken. Hvorfor er det slik? Har våre generasjoner med mangel på aksept for og forståelse av psykisk helse bidratt til disse tallene. Jeg tror dessverre det. Og det tabuet må vår generasjon ta ansvar for å bryte ned.

Jeg er selv et resultat av en generasjon hvor mental helse var skuffet under teppet og forbundet med skam. Og jeg husker hvordan det var å vokse opp med foreldre som hadde det vanskelig. Det ble like vanskelig for oss barna å være i et sånt miljø. Selv om vi ble sett av andre, var det likevel ingen hjelp å få. Og i det, så lærte jeg også å begrave følelser i skam. Jeg innser nå i voksen alder viktigheten av åpenhet og å tørre å dele vanskelig erfaringer.

Generasjon perfekt

Dagens unge blir karakterisert som «generasjon perfekt». For de skal leve opp til urealistiske krav om å klare alt. Når jeg ser på min egen generasjon, så var vi også en generasjon hvor vi skulle bli fremstilt som perfekte. Og det såkalte perfekte for oss var aldri å ytre ubehag og mangel på mestring.  Om det var sykdom, dårlig råd eller utilstrekkelighet i hverdagen, så var det så viktig fremstå som sterk.

Det klassiske sitatet var å «ta deg sammen», som egentlig betyr, ikke føl. Mennesker med psykiske problemer ble omtalt som de som var «dårlige i nervene». Jeg tenker nå hvor vanvittig feil det var å undertrykke et menneskes følelsesliv, min generasjons mangel på kunnskap og uvitenhet til å anerkjenne samspillet i hele mennesket; det fysiske og det psykiske.  Samtidig anerkjenner jeg datidens metode for å «klare alt». Vi hadde ikke rom for vanskelige følelser og det var heller ikke et åpent rom for å utrykke det. Vi levde nok mer i et lukket psykisk samfunn da dette var forbundet med skam og var et tegn på svakhet. Men vi hadde også noe positivt som kanskje ungdommen mangler i dag; de små øyeblikkene av tilstedeværelse som preget vår tid. Den uanmeldte kaffekoppen på kjøkkenet, og å stille opp for hverandre hvis noe skjedde. Det var jo en kortere vei til tilstedeværelse for hverandre når det trengtes.

Vi eldre må bryte vårt eget tabu

Som eldre må vi innse at å diskutere våre følelser er en styrke, ikke en svakhet. Det er på tide å kvitte oss med de gamle fordommene og skammen som har omgitt mental helse. Jo mer vi normaliserer det å uttrykke våre følelser, jo flere broer kan vi bygge mellom generasjonene. De unge lærer oss verdien av ærlighet og å sette ord på det som plager oss. Dette er en lærdom vi voksne også bør omfavne helhjertet.

Den digitale tidsalderen har skapt en verden der sosiale medier og skjønnhetsfiltre kan forvrenge vår oppfatning av virkeligheten. Unge mennesker måler ofte sin egen verdi basert på antall "likes" under tilsynelatende perfekte bilder. De konfronteres med urealistiske forventninger til prestasjoner og suksess. Det er nettopp derfor det er så beundringsverdig at de har valgt å fremheve betydningen av mental helse. De har gjort terapi til en naturlig del av deres selvomsorg, og dermed redusert den tidligere skammen som omgav det.

Likevel, er selvmordsstatistikken svært høy blant de unge. Og det er akkurat der jeg tror at det er oss voksne som må våkne opp og lære oss å dele mer åpent.

Vi må ha mer forebyggende arbeid på skolen

Vi må investere i ressurser som gir tidlig støtte, tilgjengelighet til kvalifiserte terapeuter, og forebyggende programmer i utdanningssystemet. Samtidig må vi jobbe kontinuerlig med å redusere stigmatisering og fremme inkludering. Dette krever åpen samtale om mental helse, integrering av dette temaet i utdanningen og økt oppmerksomhet rundt problematikken.

I min hverdag som barn, ble min redning min lærer, Solveig. Hun så meg i klasserommet, hun trøstet meg da jeg trengte det og hun ga meg et håp om at det ville bli bedre. En enkelt lærers omsorg og evne til å se sin elev bygget et lite, trygt fundament i meg som gjør at jeg er den jeg er i dag. For så lite, men så mye kan det bety. Medmennesket og læreren Solveig. Og vi er alle medmennesker som kan gjøre en forskjell for andre.

Som foreldre, som besteforeldre, som tanter og onkler – kanskje er det vi som må tørre å spørre de vanskelige spørsmålene oftere og være mer åpen og dele av oss selv? La oss bli tøffere til det. For ved å dele med andre, bryter man ned skammen og åpner opp for tryggere dialoger og evnen til å lytte uten frykten for å bli fordømt. For ofte er det som hindrer oss i å anerkjenne andre sine følelser, mangel på å anerkjenne sine egne følelser.

Sammen kan vi skape en fremtid der psykisk helse er like viktig som fysisk helse. Selv om jeg ikke har alle svarene, erkjenner jeg at vi kan lære mye av hverandre hvis vi bare åpner oss opp. Vi er alle mennesker, og det er nettopp vår ufullkommenhet som gjør oss ekte og uvurderlige.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal