Nye nordiske kostholdsråd ble lagt ut på høring i sommer, med forskningsbaserte råd til nordiske myndigheter om hvordan vi kan spise både sunt og bærekraftig i årene framover. Her blir det blant annet anbefalt å kutte drastisk ned på kjøtt til fordel for plantebasert kost og et høyere inntak av nøtter, fisk og sjømat, med hovedvekt på fet fisk. Det antydes at det kostholdet som er best for helsen vår også er det som legger minst press på våre felles ressurser og er mest bærekraftig i det lange løp. Særlig anbefalingen om at en bare bør spise inntil 350 gram kjøtt per uke for både helsen og miljøet, ble mye omtalt i media. Men det er de landbaserte dyrene vi anbefales å spise mindre av. Et betydelig innslag av sjømat i kosten er bærekraftig. Det er likevel forskjell på å spise sjømat fra forskjellige trinn i næringskjeden i havet, eller forskjellige trofiske nivå.
Vi blir anbefalt å spise mer plantekost siden det er sunt, men også siden planter er nederst i næringspyramiden, eller lavtrofisk i biologenes fagspråk. Det betyr at de er ressurseffektive fordi det kreves mindre ressurser å produsere planter enn kjøtt. En får mer energi og biomasse ut av å spise plantene selv i stedet for å fôre dem til ei ku for så å spise burgeren.
Samtidig sier rådene at vi bør spise mer fisk fra bærekraftige fiskerier for å få i oss mer omega 3-rike marine oljer som er bra for helsen. Det er da et paradoks at flere av de mest populære fiskesortene som torsk, laks og makrell er arter som finnes høyt oppe i næringspyramiden i havet, eller er høytrofiske arter.
Dette er beskrevet i barnesangen Lofottorsken av Torbjørn Egner: «Jeg gjemte meg for sild og sei, for alle ville spise meg. Men nå er jeg blitt stor og slem, nå er det meg som spiser dem». To prosent av maten vi spiser stammer fra havet, samtidig er beskatningen av mange av verdens fiskebestander på eller over grensen for overfiske, slik at fiskestammene er sårbare. Dermed er det vanskelig å finne flere bærekraftige fiskeri av fisker på toppen av næringskjeden.
Vi kan forestille oss en næringskjede som en forenklet pyramide delt inn i trofiske (fra gresk, næring eller mat) nivå som ligger oppå hverandre. Nederst finner vi primærprodusenter som alger, bakterier, mikroorganismer og planter som danner grunnlaget for pyramiden. Den næringen som går inn i disse næringskjedene, til lands og til vanns, har utgangspunkt i energi fra solen som blir fanget opp og omdannet til biomasse av fotosyntetiske bakterier, mikroalger, alger eller planter.
Biomassen fra det første nivået i pyramiden utgjør så mat og energi for neste nivå, primærkonsumentene, som består av planteetere som for eksempel dyreplankton (hoppekreps, krill), blåskjell eller hjort. Øverst i pyramiden troner de kjøttetende tertiærkonsumentene. De er typiske jegere som torsk, ulv eller mennesker. Nedbryterne, som sopp og bakterier, sørger for at restene og organismer som dør uten å bli spist brytes ned og blir til næring for nytt liv i en sluttet sirkel av næringsstoffer.
Mengden mat som kreves for å opprettholde biomassen til et dyr øker gradvis for hvert nivå lengre opp i pyramiden det henter maten sin fra. For hvert nivå oppover blir bare 10% videreført som brukbar energi eller biomasse, mens 90% går tapt og forsvinner ut av næringspyramiden ved omdanning til for eksempel varme.
Dette betyr at jo lavere ned i pyramiden maten kommer fra, jo mindre energi og biomasse har gått med til å bygge den opp. I tillegg til biomassen som går inn i systemet eller går tapt, går det med en del vann i prosessen, og det utskilles en del klimagasser fra de biologiske prosessene som omdanner biomassen til ny biomasse. Derfor har maten lengre nede i næringskjedene krevd mindre ressurser for systemet å framstille, og vært gjennom færre ledd og biologiske prosesser med påfølgende utslipp av avfallsstoffer.
Norge er selvforsynt med fisk, men sjømatkonsumet i Norge er synkende, og mye av det som oppdrettes eller fiskes går heller til eksport. Tidligere ufisk som makrell og breiflabb er i dag delikatesser, og ender på japanske sushirestauranter. Samtidig som vi har tilgang til et bugnende matfat av annen sjømat som er lite utnyttet.
Mange av disse artene er lavtrofiske og flere slike arter, som blåskjell, sekkedyr og tare, er på god vei inn som akvakulturarter. Filtrerende dyr som blåskjell og sekkedyr får all maten sin fra partikler og alger i vannet, og trenger ikke ekstra foring fra høstede kilder, noe som gjør dem til bærekraftige kilder for protein og marine oljer.
I skrivende stund finnes det lokaliteter for sekkedyr i Hustadvika, og det er tareanlegg både på Frei, Grip, Harøyfjorden og Giske. Selv om ikke alle lavtrofiske arter nødvendigvis vil ende på fatet ditt i ren form, vil de sannsynligvis i framtiden inngå som ingredienser i mye mat, som f.eks. dyphavfisken vassild, som lever av plankton og småfisk. Vassild har blitt omdøpt til kvitlaks, og spises i store mengder som fiskekaker og fiskepudding.
Lavtrofiske arter kan også bli en del av fôret til oppdrettsfisken på fatet. Fôr som er basert på alger eller tare kan bidra med å dra oppdrettsfisken ned noen nivå i næringspyramiden og gjøre den mer bærekraftig.
Så vi trenger ikke nødvendigvis å bli helt vegetarianere om vi vil ha god helse og berge miljøet. For oss i Norge betyr det at vi må spise mer av egen fisk. Vi må også få øynene opp for flere typer sjømat som vi finner utenfor bryggekanten. Vi har flere sorter krepsdyr, snegler, kråkeboller og sjøpølser som går for høye priser på markeder i Asia.
Strandsnegler og albuesnegl er utmerket grillmat!
Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no
Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal