Bakteppet er voksende urban ulikhet og fattigdom verden over. Ifølge Verdensbanken og EU-kommisjonen, bor 4/5 av verdens befolkning i byer. Marginalisering skjer som følge av klimaforverring, pandemier og konflikter. Krisene «samler seg» i byer, de skjer nesten samtidig, over alt, og de forsterker hverandre. I denne situasjonen framstår byplanlegging som et redskap som kan skape mer likestilte, integrerte og robuste samfunn. Bebyggelse, arkitektur og design er alle faktorer som kan gjøre en forskjell. En forutsetning er folkelig organisering og deltakelse i planleggingsarbeid. Også for å motvirke spekulasjon i eiendom og bolig.

Solbergregjeringens Bærekraftsmelding (2017/18) peker på at «urbanisering og det faktum at flertallet av verdens befolkning vil bo i byer, krever en annen tilnærming til utvikling og fattigdoms-reduksjon, inkludert innsats for klima og miljø». Men ikke med et ord forklarer meldingen hva denne «andre tilnærmingen» går ut på. I påfølgende års statsbudsjetter blir for øvrig alt av urban, sosial utviklingsbistand strøket, inkludert bidraget til FNs bosettingsprogram (UNHABITAT). Meldingens erkjennelse er imidlertid viktig. Den bekrefter president Franklin Roosevelts konstatering: all politikk er lokal. Det er i den konteksten den «andre tilnærmingen» til utvikling må realiseres.

Bærekraftig utvikling innebærer fremme av tre integrerte og samtidige perspektiver knyttet til økonomi, økologi og fordeling. Når det store flertallet av verdens befolkning bor urbant, er det her kampen om slik utvikling vil måtte stå. Det handler om hvem som har tilgang til byens tjenester og infrastruktur, ikke minst boliger. Det å kunne påvirke utforming og bruk av det offentlige byrommet gjennom sosial og politisk deltakelse blir avgjørende. Et godt lokalsamfunn er avhengig av uformelle møteplasser hvor man føler tilhørighet, kjenner seg trygg og kan ha sosial kontakt.  Likevel er ikke byen en selvsagt, åpen arena for alle. Både individer og grupper opplever utestengning fra offentlige rom. Det kan være at de ikke passer inn i normene til de som allerede er der. Eller at det er noen som aldri har tatt rommene i bruk. Det dreier seg om ulike sårbare grupper som innvandrerungdom, særlig jenter og kvinner, rusavhengige, mennesker med funksjonsvariasjon eller eldre med begrenset mobilitet.

Bebyggelse, arkitektur og design har betydning for hvor inkluder-ende eller mangfoldig en by er eller oppleves å være.  Slike faktorer skaper identitet og tilhørighet. Ekstremsituasjoner som COVID 19 (95% av alle smittede bodde urbant) stiller nye krav til utforming av byer, boliger og institusjoner. Et hovedproblem blir hvordan en kan redusere smittespredning uten å frata folk retten til sosialt samkvem samt minimere nedstengning og overvåking?

En viktig utfordring for urban design blir derfor hvordan offentlige rom kan formes slik at ulike «sjokk» møtes effektivt og de fungerer trygt og inkluderende. Utforming av offentlige byrom kan også være verktøy for å synliggjøre og stille spørsmål om de virker ekskluderende.

Foruroligende trender

De siste tiårene har globale investeringer og spekulasjon i bolig- og eiendomsmarkedet direkte motvirket folkelig inkludering og deltakelse. Også i norske byer er tendensen tydelig. Vår ny-liberale verden preges av det den verdenskjente urbansosiologen Saskia Sassen betegner som en «spis alt du kan–mentalitet» hvor fortjeneste privatiseres og tap fordeles. Siden bolig- og finanskrisen i 2008, har eierskapet til byen endret seg. Selv Norge har fått sine boligbaroner som også opererer på internasjonale markeder. Og Oljefondet er blitt største aksjonær i den transnasjonale boligspekulanten «Blackstone». I verdens viktigste 100 byer - fra midten av 2013 til midten av 2014 - utgjorde eiendomskjøpene til private selskaper mer enn 600 milliarder dollar. Et år senere er beløpet nesten fordoblet og overstiger 1 trillion. Bolig går fra å være en rettighet til å bli en vare.

Konsekvensene blir skritt bort fra systemer med små eiendommer integrert i byenes sentra, gjennomboret av gater og små offentlige torg. Dagens trend går i retning av megaprosjekter med store fotavtrykk som raserer det meste av slike gamle nettverk. Bolig og eiendom blir spekulasjonsobjekter. Slik privatiserer og avhumaniserer utviklingen byens offentlige rom selv om viktig fortetting kan oppnås. Mennesker tvinges ut av områder hvor de har levd i tiår etter tiår. Økonomiske aktiviteter som folk har basert livene sine på ødelegges. Barns muligheter for en god og forutsigbar framtid svekkes. By-sentra blir lukkede, private og tidvis mennesketomme samfunn.

Slik utvikling kan vise seg fatal for folks demokratiske deltakelse. Som Saskia Sassen sier: det er bare i byen at makten i ens egen maktesløshet kan virkeliggjøres. Det er i byen vanlige folk har smidd allianser og fremmet interesser, fordi her kan ingen fullt ut kontrollere menneskers mangfold og engasjement. Sammen blir en sterke.

«Urbandagenes» møter

Det er slike utfordringer «Urbandagene» i Molde vil drøfte. Det starter mandag 31. oktober på Storyville med visning av den prisbelønnede filmen «Push». Den handler om globale boligspekulanters hensynsløse framferd mot leietakere i verdens storbyer. Etter innledning av filmens regissør Fredrik Gerrten følger panel-diskusjon med lokale eiendomsaktører. Tidlig dagen etter blir det faglig formiddag med tittelen «Hvem eier byen?» på Høgskolen i Molde. Det blir blant annet foredrag av Ellen de Vibe, tidligere byplansjef i Oslo, så vel som av høyskolens egne krefter. Så åpnes dørene i Molde InnbyggerLab Innom hvor byens innbyggere ønskes velkommen til å komme innspill om temaet: hvordan bedre medvirkningsprosessene i byen? Til slutt: på kvelden i Fuzzy platebar tråkkes i gang en debatt om «Sykkelrevolusjonen i Molde – et grasrotopprør»?

Det er gratis adgang på alle arrangementer.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal