Strukturrasjonaliseringa har gått for langt, produktivitetsveksten likedan. Eneste «suksessen» denne politikken har hatt, er frigjøring av arbeidskraft til sekundær- og tertiærnæringer, med ei enorm sentralisering som konsekvens.

Det er tid for å snu denne utviklinga – vi må forsere overgangen fra lineær til sirkulær økonomi, der biologiske næringer, les landbruksnæringa, er løsninga, ikke problemet.  Gjenbrukssamfunnet er fornybart, ikke fossilt, lineær økonomi tilhører fortida, sirkulær økonomi framtida.

Skal vi ta hele landet i bruk, må vi sørge for at vi har mennesker i husene, mennesker som har kompetanse og motivasjon til å forvalte naturressursene – jord, skog og vann – på en bærekraftig måte (les: den norske bonden).

Det gir reell grønn politikk, sirkulær økonomi, bærekraftig ressursforvaltning og – ikke minst – god distriktspolitikk.  Den boende, den norske bonden, er vår fremste yrkesgruppe til å ta hele landet i bruk og ivareta vår viktigste biologiske næring: landbruksnæringa.

Sentraliseringa medfører vekstproblemer som gjør at særlig offentlig sektor er kontinuerlig på etterskudd: ressursmessig, kompetansemessig og kapasitetsmessig.  Storstilt sentralisering gir derfor dårlig samfunnsøkonomi, negative konsekvenser som kan reduseres ved å ta hele landet i bruk.

Hva har dette med overskrifta «vi trenger flere bønder» å gjøre?

Jo, fordi:

  • ·       Vi må ta jorda i bruk – bryt gjengroingas vonde sirkel

  • ·       Vi må slutte å bygge ned matjord, matjorda er en begrenset, ikke fornybar ressurs: Nedbygd matjord er tapt for alltid, selv om vi setter inn avbøtende tiltak

  • ·       Vi må øke jord i drift pr innbygger (i Norge er vi er nå nede i 1500 kvadratmeter!)

  • ·       Vi må utnytte egne ressurser og gjøre oss mindre avhengig av importerte ressurser

  • ·       Vi må øke selvforsyningsgraden

  • ·       Vekk med det tiltakende leilendingsvesenet – de som arbeider med jorda skal eie jorda: bonden

  • ·       Matvaresikkerhet og samfunnssikkerhet er to sider av samme sak – matvaresikkerhet er minst like viktig, om ikke viktigere, enn militær sikkerhet

  • ·       Om vi har råd til å bevilge langt over 100 milliarder til militærvesenet, har vi i alle fall råd til å bruke noen titalls milliarder på matvaresikkerhet, slik at vi

o   Tetter inntektsgapet og verdsetter bondens arbeid

o   Bygger ut velferdsordningene i jordbruket, som gir trygghet ved sjukdom og andre velferdsordninger, likt med samfunnet for øvrig

Bonden fortjener å bli verdsatt i form av god økonomi og gode velferdsordninger.

Har vi råd til dette?

Vi har ikke råd til å la være, fordi dette handler om framtidsrettet miljøpolitikk, næringspolitikk og klimapolitikk.

Alt henger sammen med alt.

Hvor mye har den norske staten brukt på såkalte «månelandinger» i form av karbonbindingsprosjekt med basis i fossile ressurser siste 20 år? Vi snakker om titall milliarder NOK. Om en promille av disse satsingene hadde blitt brukt innen biologiske næringer (kretsløp innen fiskeri og landbruk), er det sannsynlig at gevinsten hadde blitt større, til tross for minimering av ressursbruk i form av penger.

Vi trenger ei reell, ny, grønn satsing, vekk fra det fossile og over til kretsløp og sirkulasjon.

Vi har ikke råd til å la være, hverken på kort eller lengre sikt.  Bærekraft er framtidsretta,  landbruket er en del av løsninga, ikke problemet – i næringspolitikken, miljøpolitikken, klimapolitikken og distriktspolitikken.

På vegne av Møre og Romsdal SV

Rune Sjåholm

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal