Ved å stille spørsmålet, var det et ansikt som plutselig ble tydelig for meg uten at jeg hadde tenkt over hva jeg selv ville svare. Ansiktet var pappas. Det er drøyt 20 år siden han døde. Mamma levde helt til i år, så hvorfor var det ikke hennes ansikt? Og hvorfor gikk assosiasjonene rett til min egen barndom og ikke til mine barns? Jeg tror det enkle svaret må være at pappa ga meg de samme opplevelsene jul etter jul – opplevelser av høytid. Mamma bakte, vasket, pyntet, sydde nye klær, strøk skjorter og duker, men det gjorde hun hele året. I min barndom hadde hun i motsetning til pappa, sitt arbeid innenfor hjemmet vegger. Før jul sydde pappa kjøttrull. Jeg får vann i munnen bare ved tanken på smaken. Så skrev han noen få julekort. Han som ellers aldri skrev. Hånd i hånd krysset vi trafikkerte Oslogater med kjelken på slep for å kjøpe juletre. Julaften våknet jeg til et pyntet juletre før han og jeg reiste med trikken til juleandakt i Oslo rådhus. Der fikk vi høre juleevangeliet og sang akkompagnert av Frelsesarmeens hornorkester. Mamma var glad for å ha oss ute av veien så hun i ro og fred gjøre seg flid med de siste forberedelsene, og vi kunne sette oss til bordet mens kirkeklokkene ringte julen inn.
Juletradisjoner er noe mange har et sterkt forhold til. Matskikker er en av disse. Tradisjonene er svært forskjellige uten at det er truende. Det mest truende er ofte om noen vil forandre på dem. Er det pinnekjøtt som gjelder, så er det pinnekjøtt. Det blir jo en helt annen lukt i huset av svineribbe eller torsk – og omvendt. Eller ta julesangene. «Her kommer dine arme små, o Jesus, i din stall å gå.» synger vi. I 28 år hadde vi en salmebok hvor salmen var omdiktet for at alle bedre intuitivt skulle forstå den. (Noen har fortsatt den salmeboken som kom i 1985.) Da het det: «Her kommer, Jesus, dine små og vil til deg i stallen gå.» I 2013 fikk vi igjen en ny salmebok. I mellomtiden hadde kirken forstått – og Kirkemøtet vedtatt – at den julesalmen måtte forandres tilbake igjen til den teksten de aller fleste av oss fortsatt sang. Om barna ikke skjønner teksten og synger «armer» i stedet for «arme» er det bare en vakkert uttrykk for deltakelse ut fra hva som for dem gir mening. Vi er mange som har deltatt mens vi har vokst inn i både den teksten og mange andre tekster.
Julen er barnas høytid. Jeg vet ikke når det ble en allmenn oppfatning, men et slikt fokus kan føre til mye godt. Særlig for alle dem som gruer seg til jul. Et søk på internett kan være en tankevekker for alle oss som har barn i vår nærhet og råd om hvordan vi i praksis kan vise omsorg. Søket satt ord på at det er mange grunner til både å vise omsorg og å grue seg. Ikke alle barn feirer en familiejul. Jula kan bli en påminnelse om savn eller konflikt. Ikke alle barn forbinder jul med hygge og trygghet. Opptil 250 000 barn i Norge har foreldre som drikker for mye eller ruser seg i jula. Ikke alle barn opplever en jul med overflod av gaver og god mat.
Julen har mange ansikter. Et av de første jeg husker, er «Piken med svovelstikkene». Illustrasjonen var en enkel tegning. Ved hjelp av Per Aabels stemme som jeg har lyttet til år etter år, har hun fått et ansikt og gjort et uutslettelig inntrykk. Kanskje var det fordi kontrasten til min egen, trygge barndom var så stor? Hvordan kunne et barn sulte og fryse i hjel ved noens husvegg? Barnet fra eventyret er ikke bare et eventyr. Hun er en realitet i dag. Hun representerer millioner av barn. Barn som drømmer og lengter etter å bli sett. Barn som lever i fattigdom. Noen av disse barnas ansikter ser jeg tydelig for meg. Noen av disse er norske.
Julen har mange ansikter. I år har julen for meg fått et ansikt til. Den lille barnehagejenta som stod ved siden av det høye juletreet i kirka, tok sats med hele kroppen og sang med stor innlevelse:
«Flyktning, krigsbarn, hjemløs og forlatt, misbrukt, skadet i den dype natt. Hør oss, se oss, Stjernebarn stig ned, så jordens barn i alle land finner julens fred.
Glemt barn, skremt barn, med sitt såre sinn, ingen merker tåren på dets kinn. Hør oss, se oss, Stjernebarn stig ned, så jordens barn i alle land finner julens fred.»
Hun representerer også millioner av barn. Barnekorets sang gikk rett til hjertet og ble et felles, inderlige ønske, ja, en bønn, fra oss som hørte sangen.
Julen er barnas høytid, og i kirken er det Jesusbarnets høytid. Gang på gang legger jeg merke til at det skjer noe med oss når vi møter et nyfødt barn. Små og store senker lydnivået, vender blikket mot barnet og smiler av glede hvis vi oppnår blikkontakt. Vi søker ganske enkelt etter kontakt. Kontakt, relasjon og tilhørighet er gode ord for å beskrive det mange forbinder med jul. Kontakt gjennom julehilsener til og fra dem vi sjelden møter eller hører noe fra ellers i året. Relasjon fordi vi er i familie, i kollegafellesskap, i vennekrets, i samme interessegruppe, i nabolag, vi vet om hverandre og er ikke likegyldige overfor hverandre. Tilhørighet som gir en identitet.
Julens ansikt er i kirkens budskap Guds ansikt. Juleevangeliet er så kjent at det er vanskelig å høre hvor grensesprengende det er. Det har gjennom århundrene inspirert komponister og billedkunstnere til å gi oss opplevelser og gjenkjennelse, invitert til deltakelse og tilbedelse, skapt nærhet, men også avstand til det som er evangeliet i juleevangeliet. Gud som står bak alt liv, valgte å bli en del av livet ved å bli født. Går det an å ha en Gud som valgte å gjøre seg så sårbar? Han ble født under de aller enkleste kår. På reise. Ingen barselkoner. Det er ikke mye idyll over en slik fødsel. Det vet alle som selv har født eller husker tidligere tiders hjemmefødsler. Går det an å ha en så fattig Gud? Gjeterne hadde ikke noe høystatusyrke der de holdt til ute sammen med dyrene og passet på at de fikk beite trygt. Disse var de første som fikk den gledelige nyheten om at frelseren endelig hadde kommet. Han folket deres i generasjoner hadde lengtet etter, frelserkongen de ventet på. Nå var han født. Og han var tilgjengelig for dem. Ikke på et sted hvor de ikke ville våget å gå. Ikke på et sted de ville være fremmede eller uønsket. Tvert om. De var ønsket dit han var. Han var tilgjengelig – i en krybbe. «Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben.» (Lukas 2,16)
Hva hadde skjedd hvis de ikke hadde gått og sett? Hvis de ikke hadde våget? Jeg vet ikke. Men jeg vet at vi er utallige som har gjort som gjeterne og fulgt invitasjonen til å gå og se. Evangeliet i juleevangeliet ligger gjemt her. Gud har gjort seg tilgjengelig for oss alle. Ingen behøver å være redde for å være uønsket i møte med ham. Kirken har gjennom århundrene ikke alltid kommunisert det. Kirken har ikke alltid forstått og formidlet hvor grensesprengende juleevangeliet er. Kanskje er det dette vi erfarer at «Nordnorsk julesalme» setter ord på?
«Vi levde med hua i handa, men hadde så sterk ei tru. Og ett har vi visselig sanna: vi e hardhausa vi som Du.
Nu har vi den hardaste ria, vi slit med å kare oss frem Mot lyset og adventsti’a, d’e langt sør tel Betlehem.»
Det er langt sør til Betlehem. Men noen dager hver jul blir avstanden dit Jesus er å finne, litt kortere. Enten det er i form av julekonserter, gudstjenester, eller gang rundt juletreet. Juleevangeliet er det samme. Gud som er umulig å forstå. Gud som valgte å bli født som et lite barn for å få et ansikt vi kan relatere oss til. Et ansikt vi trygt kan rette blikket mot for å få kontakt. Kontakt og kommunikasjon. Jesusbarnet vokste opp og fortsatt gjennom det han sa og det han gjorde i hele sitt liv å vise oss mennesker Guds ansikt. Kirkens store oppgave er å kommunisere det. Guds ansikt vender seg aldri bort fra noe menneske. Guds ansikt er aldri lukket. Hver gudstjeneste og hver begravelse avsluttes med det: «Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt på deg og gi deg fred!»
Ingeborg Midttømme, Møre biskop
