Som kjent har området vært forsømt i mange år, og park og bygninger har vært et trist skue og et irritasjonsmoment for befolkningen i byen.

I forslaget til den nye reguleringsplana så ligger det inne at det settes av et mindre område på 17-18% av skogen til småhusbebyggelse (ca. 12 dekar). Jeg er en av de som ønsker at det skal bygges boliger i skogen.

Årsaken til dette er at i området så er det planlagt et bofellesskap «Leiligheter for livet» bestående av 7 ungdommer som har et ønske om egen leilighet. Felles for ungdommene er at de har behov for hjelp og tilrettelegging i hverdagen sin. Noen trenger lite hjelp, mens andre trenger hjelp døgnet rundt. Finansieringa av leilighetene skjer gjennom Husbanken, og utbetalingene som ungdommene får som ung ufør skal være nok til å dekke utgiftene som kreves for å kjøpe leilighetene. Gjennom dette prosjektet får de en leilighet for livet. En slipper å måtte leie en kommunal leilighet. Her får de sitt eget.

I den nasjonale strategien for sosial boligpolitikk (2021 - 2024): «Alle trenger et trygt hjem» er personer med nedsatt funksjonsevne en prioritert målgruppe, og den retter en særlig innsats mot personer med utviklingshemming. Strategien slår fast at de skal kunne velge hvor og hvordan de bor på lik linje med andre.

Dette fremgår også i artikkel 19 i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Den sier at statene har plikt til å sikre at «mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de vil bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform».

I sommer trådte Boligsosial lov i kraft. Den skjerper kommunen sitt ansvar for å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet, m.a. ved å ta boligsosiale hensyn i planleggingen. Her er faktisk Statsforvalteren klageinstans for vedtak etter lov.

Hvorfor Retiro? Mange av disse ungdommene har et forhold til Retiro og Tøndergård-området. Dels som tidligere elever ved Tøndergård skole, men også gjennom Enensenteret. Mennesker med utviklingshemming har behov for stabilitet og forutsigbarhet. Området er kjent, skjermet og nærheten til butikk, park og friluftsområde er god. Det samme er avstanden til Enensenteret og Astero som kan være aktuelle arbeidsplasser for ungdommene. Kollektivtilbudet er også bra i området.

For vårt tilfelle er det ikke andre alternativ enn området rundt Retiro/ Tøndergård eller Skåla som er aktuelt. Det er her han er kjent, føler seg trygg og har tilhørighet.

For ikke lenge siden mottok Molde kommune en rapport fra PwC Norge om hvordan kommunen skal løse utfordringene i helse- og omsorgssektoren. Noe av det som blir fremhevet i rapporten er at Molde kommune må satse på flere bemannede bofellesskap. For Molde kommune sin del så vil prosjektet vårt spare kommunen for et betydelig beløp. De fleste av ungdommene våre vil være avhengig av hjelp og støtte resten av livet. Og da snakker vi om et 50-60 års perspektiv.

Utgiftene kommunen har ved å ha pleietrengende spredt rundt i den langstrakte kommunen vår er enorme i forhold til å være samlet på et felles sted.

Dersom ungdommen velger å bosette seg på Skåla, Ræstad eller Eresfjord så er kommunen pliktig til å stille med personale. Dette selv om vedkommende trenger tilsyn døgnet rundt. Det sier seg selv at dette er kostbart i et livsperspektiv.

Gjennom bofellesskapet håper vi også å få sikret et kvalifisert og stabilt personale, og ikke minst: Beboerne får et sosialt fellesskap. Den økonomiske og menneskelige gevinsten vil være stor.

Spørsmålet er: Har politikerne i Molde råd til å si nei til dette prosjektet?

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal