Vi som har fulgt Molde Fotballklubb – i både lang og kort tid – har opplevd store svingninger sammen med klubben.

Supportere fra min generasjon har et tidlig minne om klubbens aller første cup-gull, i 1994.

Vi husker sene kvelder med Champions League – opplevelser større enn vi helt skjønte, men som vi kjente på kroppen.

Kampen mot nedrykksspøkelset, som etter flere dårlige sesonger endte med nedrykk i 2006.

Oppturen og festfotballen i 2009 med to sølv takket være senegalesisk krydder, svensk begeistring og en knallsterk jobb med å revitalisere Tornekrattet.

Ikke minst har vi paradigmeskiftet for klubben med Ole Gunnar Solskjærs inntreden i 2011 friskt i minne.

Dannet grunnlaget for storhetstiden

Med Solskjær på plass ble kontorer bygget om, fasilitetene på stadion oppgradert – og et nytt ambisjonsnivå for hva klubben skal være ble lagt allerede i første sesong, med det første seriegullet i klubbens da 100 år lange historie.

Jobben som ble gjort i 2011 skulle danne grunnlaget for en storhetstid klubben ikke hadde sett maken til. Med til sammen fem serie- og cupgull på fire år var det å følge Molde Fotballklubb akkurat som Tornekrattet synger: Å sveve på en sky.

Da Tor Ole Skullerud fikk sin avskjed i 2015 hadde vi middels resultater i hjemlig serie og cup. Noen mente Molde var blitt for kravstore, men inn kom mangeårig assistent Erling Moe. Han slo til med borteseier mot Fenerbahçe og uavgjort mot Ajax i Europa League – og vi var omtrent mer begeistret enn noen gang.

Noe hadde likevel skjedd i klubben.

Da Solskjær kom inn i sin andre periode som Molde-trener måtte han omtrent starte på nytt. 2016-sesongen ble et mellomsteg, mens de to påfølgende sesongene ga sølvmedalje i serien.

Solskjær dro til Manchester – og Moe fikk ansvaret for alvor, ikke bare midlertidig.

Resultatet? To seriegull, to seriesølv, ett cup-gull – og cupfinale nå i år.

Men igjen har noe skjedd i klubben. Årets prestasjon i serien kan ikke sies å være noe annet enn en katastrofal oppfølger til fjoråret, som best kan beskrives som sesongen med tidenes flyt.

For oss med hjertet i blått er det fortvilende å se grunnmuren som er bygget siden opprykket forvitre, omtrent råtne på rot.

Hva betyr kontinuitet?

Da Erling Moe fikk hovedtrenerjobben var det for å beholde kontinuiteten og den langsiktige tankegangen i klubben.

Men hva betyr kontinuitet?

Er det kontinuitet at de samme folka skal sitte i ledende posisjoner i all evighet? Er det kontinuitet å hente tilbake den administrerende direktøren vi hadde forrige gang? Er det kontinuitet å hente hjem gamle helter?

Nei, det er ikke det. Det er desperasjon i et øyeblikks håp om å få tilbake det som en gang var.

Det er stagnasjon. Og står man stille, dør man.

Kontinuitet ville vært å erstatte Sivert Mannsverk et år før han uunngåelig nok ble solgt. Ikke gjøre det som fremsto som et panikksalg noen timer før overgangsvinduet stengte.

Kontinuitet ville vært å jevnt fylle på i posisjoner vi vet er utsatte. Midtstopperplassen, ikke minst.

I dag mønstrer vi seriens eldste startellever. Men kontinuitet handler ikke om å beholde de samme menneskene i de samme rollene for enhver pris.

Det handler om å beholde strukturen. Det handler om kulturen. Hvordan en klubb skal drives fra bunnen av.

Og det er mange som må ta ansvar for det som har skjedd, men ansvaret ligger som alltid på de øverst i hierarkiet.

Ovenfra-og-ned-holdning som skremmer

Klubbledelsen – både administrativt og sportslig – har sviktet i mange avgjørende faser de siste årene. Håndteringen av sesongkort etter koronapandemien, den svake satsingen på engasjement og innhold fra klubbens markedsavdeling, uttalelser om at supportere «må slappe av, dette ordner seg» tidligere i år – og at stallen var godt rustet for høstsesongen.

Erling Moe harselerer med kritikken etter én seier.

Denne vi-vet-bedre-enn-alle-andre-holdningen er frustrerende.

Det er avvisende.

Det er demoraliserende.

Og det blir så lett synlig.

Vi tre kronikkforfattere hevder ikke å snakke for andre enn oss selv, men vi vet at frustrasjonen ikke er isolert til vår lille podcast-redaksjon.

Det hender vi blir beskyldt for å være i overkant negativ. Kanskje er det sant av og til, men den udelte positivismen enkelte både i klubb og supporterskare fronter utad er ikke bra. Den er hemmende for en god diskusjon.

Det må tas grep – og klubben må vise at det tas grep.

Erling Moe har ikke ansvaret alene.

Men han er frontfiguren for den negative spiralen.

Og nå har tiden kommet for å finne nye ideer. Nye tanker, ny motivasjon – ny glød rett og slett.

For 2023-sesongen er det fortsatt en cupfinale og noen særdeles viktige kamper i Europa som kan berge litt ære.

Men om det ikke gjøres et skikkelig røsk gjennom vinteren kan 2024 bli et særdeles ødeleggende år for Molde som en norsk storklubb med europeiske ambisjoner.

Dit må vi ikke komme.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal