Ikke nok med det, det var også omringet av grønt gress og store trær, som ikke bare var perfekt å klatre i for et barn, men som også skapte stemning hver vår, sommer og høst.

Jeg går nå langs Bjørnstjerne Bjørnsons vei. Det er ikke det gule, autentiske bygget som møter meg og de lune trærne, nei det er en moderne blokk som er omringet av asfalt. Det er heller ingen barn.

Etter at Molde ble bombet under 2. verdenskrig mistet byen flere gamle trehus. Gjenoppbyggingen var dyr, og det ble bygget hus og andre bygg i gjenreisningsarkitektur. Et eksempel på dette er byggene i Storgata og Molde domkirke. Litt utenfor sentrum overlevde likevel flere av de gamle trehusene som ble bygget på starten av 1900-tallet. Opp gjennom tidene har disse gamle trehusene hatt eiere som har hatt en lidenskap for å ta vare på de gamle og etter hvert kulturhistoriske hjemmene, og ikke minst de flotte hagene fylt med blomsterbed og ruvende trær. Dessverre forsvinner disse husene og flotte hagene en etter en.

Det har vært trist å vitne et betydelig antall sentrumsnære villaer forfalle. For hver tur jeg har gått i nabolaget, har jeg sett husene forfalle mer og mer. Jeg har også undret meg på hva som skal skje på tomtene som står og forfaller. Mønsteret er det samme, først står eiendommene og forfaller, deretter selges de, og til slutt settes det opp blokker/leiligheter eller andre boalternativer der poenget er å utnytte maks av arealene. Arealutnyttelse er muligens mer bærekraftig, men i kontrast fjerner man sentrumsnære økosystemer. Økosystemer er ikke bare viktig for dyrelivet i seg selv, men det gir også ren luft og beskyttelse mot ekstremvær.

Det er ikke til å komme fra at det er svært dyrt å pusse opp slike gamle trehus, hvert fall hvis de attpåtil har stått og forfalt i noen år. Det er et dyrt og tidkrevende prosjekt å skulle renovere en slik bolig, men kanskje det hadde hjulpet å ikke la husene forfalle før de legges ut for salg? Det er en viss egoisme i det, samtidig forstår jeg at man vil forsøke å få maks profitt hvis man uansett ikke har tenkt til å overta boligen selv.

I tillegg forstår jeg ikke politikerne, de foreslår «villaene ved Reknesparken» som et nytt kulturmiljø, men på den andre siden tillater de rivning av en av de mest kulturhistoriske villaene i området. Jeg blir oppgitt. Noen må vente i månedsvis på å få tillatelse til å gjøre små endringer eller oppgraderinger, fordi kommunen er i tvil på om det tar vare på det kulturhistoriske, mens i andre tilfeller får man rive ned hele kulturhistorien. Jeg forstår at det er lange og komplekse prosesser og problemstillinger, men det framstår til en viss grad dobbeltmoralsk og som en lite enhetlig praksis.

Jeg vil avslutte med å si at jeg setter pris på oppveksten i sentrumsområdet omringet av koselige og gamle trehus med grønt gress og store trær. Jeg setter også pris på å bo i sentrum, men likevel ha stor tilgang til fjell og natur. Jeg setter pris på hus som ikke har blitt bygd som legoklosser.

Molde vil med denne utviklingen bli en del av det såkalte arkitekturopprøret, selv om det nå gjøres et forsøk i å ta vare på de kulturhistoriske villaene vi har igjen med «villaene ved Reknesparken». Dessverre må de bare la en siste villa ryke først.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal