Effektivisering, færre tjenester, eller tjenester av lavere kvalitet er alternativene kommunedirektøren mener politikerne har å velge mellom. Egentlig har alt samme betydning. Færre ansatte i skoler, barnehager, på sykehjem og på andre områder der kommunen har ansvar for tjenester til sine innbyggere. Storparten av disse tilbudene er lovpålagte tjenester der innbyggerne har rett til forsvarlige tjenester uavhengig av trange kommunale budsjetter. Hvilke lover skal vi bryte, ville to av kommunes rektorer ha svar på i OKV- hovedutvalget. Kommunedirektøren skriver til politikerne at Molde kommune bruker for mye penger, på for gode tjenester, og mener at det ikke er bærekraftig. Jeg tror det er kommunens styring, som mangler bærekraft.

Jeg har fulgt spesielt med på helse og omsorgsektoren gjennom de siste 8 -10 årene. I like mange år har jeg undret meg over kommunens budsjetter og virkemidler i forsøkene på å holde seg innenfor budsjettene. De siste fire årene har jeg også som leder for rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne, skrevet utkast til uttalelser fra rådet. Som få politikere har lest, og som ikke har hatt betydning for vedtakene. Administrasjonens forslag har nesten uten unntak blitt vedtatt. Og ikke én gang har jeg sett noen analyse av hvordan de gjennomførte innsparingstiltakene har virket. For de siste fire årene ville en analyse tatt utgangspunkt i følgende tall:

Hva er det i disse tallene som kan gi administrasjonen tro på at det kan være riktig å fortsette med samme type tiltak år etter år? Absolutt ingenting. Tallene viser er at sektoren mangler kontroll både på budsjettprosesser og på drift. Kostnadssprekkene har gått opp, mens kvaliteten på tjenestene har gått ned. Likevel foreslår kommunedirektøren, mer av det samme.

Fra innspill til budsjett for 2024 hentes: «Den økonomiske situasjonen for sektoren er som kjent utfordrende. Sektor helse og omsorg fikk i 2022 et merforbruk på 75,0 mill. kroner. Sektoren rapporterte per april 2023 et forventet merforbruk på 79,0 mill. kroner, og per august 2023 er den forventede årsprognosen forverret til et merforbruk på 106,3 mill. kroner. Størrelsen på merforbruket og den negative utviklingen, forsterker dermed behovet for å gjennomføre tiltak som gir en varig økonomisk effekt. Sektor helse og omsorg har hatt store merforbruk de siste årene. Dette er ikke økonomisk bærekraftig, og det å gjennomføre tiltak for å unngå at merforbruk videreføres er derfor den viktigste økonomiske utfordringen for sektoren.

Spesielt utfordrende er det varslede merforbruket til bo- og habiliteringstjenester på 70,0 mill. kroner. Det utgjør hele 65,9 prosent av sektorens samlede negative årsprognose på 106,3 mill. kroner.»

Tallene for den «Spesielt utfordrende» delen av helse og omsorgsektoren for den samme perioden ser slik ut:

Merforbruk betyr helt enkelt at det brukes mer penger enn kommunestyret/hovedutvalget har budsjettert med.

Tiltak som mangler finansiering, er et annet begrep som også mange i kommunestyret sliter med å forstå. Det betyr helt enkelt at merforbruk skyldes at budsjettene ikke har tatt hensyn til alle innbyggere som kommunen må levere tjenester til. Resultatet blir større og større underbudsjettering og større og større merforbruk.

Bo- og habiliteringstjenester, er den enheten innenfor helse og omsorg, som i lengst tid har vært utsatt for de mest inngripende innsparingstiltakene. Og mange av tiltakene var, og er fortsatt, ulovlige. Og utviklingen har til og med vært verre enn tabellen viser. Budsjettene som ble vedtatt de to siste årene ble begge justert (opp)med ca. 20 millioner i forhold til det som var hovedutvalget sine vedtak. Kostnadene for 2022 ble også korrigert (ned) med ca. 20 millioner. Årsrapporten ble pyntet på. Trolig er det forutsatt tilsvarende kostnadskorrigeringer i 2023-regnskapet. Hadde prinsippene for 2020 og 2021 blitt videreført, så hadde sprekken for begge de to siste årene vært rundt 100 millioner. Jo flere «innsparingstiltak» som gjennomføres, jo større blir merforbruket. Og kommunedirektøren vil ha mer av det samme.

I løpet av disse fire årene har lokallaget til NFU (Norsk Forbund for Utviklingshemmede) opplevd at bemanningssituasjonen innenfor bo og habiliteringstjenester har gjort det vanskeligere og vanskeligere for de ansatte å gi de tjenestene som var beskrevet i vedtakene. Vedtak som kommunen er pliktig til å følge. Lokallaget bad derfor om møte med ledelsen for sektoren. Målsettingen var å utveksle synspunkter på tilbudet til kommunens tjenester til innbyggere med utviklingshemming.

NFU lokallag hadde to slike møter på våren i fjor. I det siste av de to møtene ble det fra lokallaget presentert en analyse som dokumenterte at bo- og habiliteringstjenester viste en kraftig kostnadsvekst i perioden 2016 – 2022. I løpet av de seks årene økte årskostnadene med 70 – 80 millioner utover det som kan forklares med antall tjenestemottakere eller lønns og prisvekst. Regnestykket var basert på kommunens egen oversikt over antall tjenestemottakere, kommunens/hovedutvalgets budsjettvedtak og kommunens regnskapsrapporter. Det er all grunn til å tro at kostnadsveksten skyldes kommunens innsparingstiltak. Sektorledelsen mente at gjennomsnittsberegninger blir for upresist. Noen bedre forklaring hadde de ikke. Og det ble ikke noe tredje møte, der kommuneledelsen kunne vise en annen årsakssammenheng.

Totalt 150 – 200 millioner kostnadsøkning i løpet av seks år, er resultatet av kommunens sparetiltak. Dette viser etter min oppfatning at de fleste, trolig alle, innsparingsvedtakene førte til det motsatte av innsparing. Det burde ikke overaske noen at når sektoren kutter grunnbemanning utover det forsvarlige, så stiger kostnadene. Fravær øker, kompetanse forsvinner, rekruttering blir vanskeligere, og overtid og innleie øker også. Mange vakante stillinger gjør bare situasjonen enda verre. Dette burde god regnskapsrapportering til de folkevalgte vise.

I Budsjettdokument for 2024 er det listet opp flere tiltak av samme type (redusert antall egne ansatte), som har vært gjennomført i den perioden kostnadene gikk i taket, og kvaliteten på tjenestene ble dårligere. I tillegg så skal det i år kuttes på samme måte i resten av sektoren.

Sykehjemsplasser kuttes. Begrunnelser er at «eldre innbyggere helst vil bo hjemme så lenge som mulig. Og hjemmebaserte tjenester er billigere». Samtidig fylles korttidsplasser ment for rehabilitering og avlastningstilbud, opp av pasienter med langtidsvedtak. Familier som trenger avlastning og pasienter som trenger rehabilitering blir stående i voksende køer. For å bruke kommunedirektørens uttrykk. Det er ikke bærekraftig. Det gir større merforbruk. Og flere som venter på langtidsplass.

Kommunen betalte i fjor 7 millioner for sykehuspasienter kommunen ikke hadde rom til. Forslag om å åpne flere sykehjemsplasser (som ble stengt i fjor), for å redusere denne kostnaden, kunne ikke besluttes i hovedutvalget. Fordi kommunen ikke budsjetterer med å betale noe til helseforetakene for pasienter de ikke har plass til i år! En teknisk utfordring som gjorde at utvalgsleder mente at vedtak om å gjenåpne sykehjemsplasser ville være et ulovlig vedtak. En feil beslutning fører til en ny feil beslutning. Og merforbruket bare øker. Er det bærekraftig forvaltning av kommunens inntekter?

Jeg trodde at kommunen hadde bedt om en rapport om hvorfor Molde kommune bruker mer enn sammenlignbare kommuner på Helse og omsorgsektoren. Fra noen som burde vite det har jeg fått vite at noen slik rapport, er ikke bestilt. Jeg tror lite av årsaken til merforbruk, kostnadsvekst eller budsjettsprekker, er å finne ute i driftsenhetene. Årsaken finnes på rådhuset.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal