Den nasjonale forskningsfestivalen Forskningsdagene pågår, hvor forskere over hele landet viser frem forskningen sin til folk flest. Folk flest skal få lære noe nytt. For å sette det på spissen kan det framstilles som at vi forskere står på kunnskapens høyborg og serverer befolkningen der nede på bakken tilpassede biter av vår edle kunnskap. For meg som er samfunnsforsker med psykologi som fagfelt, handler det å vise fram forskning ikke først og fremst om at folk flest skal lære noe nytt av meg. Det handler også om at jeg som forsker i møte med befolkningen skal få ny innsikt. Får jeg innsikt i hva folk opplever som meningsfullt og viktig ved forskningsområdene mine, gjør det både forskningsformidlingen og selve forskningen min mer relevant. Å få til det, krever en gjensidighet og åpenhet for den andres innspill. Da gir det mer mening å snakke om forskningskommunikasjon, altså en dialogisk prosess, heller enn forskningsformidling.
Forskningen påvirker det vi forsker på
I nasjonale forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH), står det at «Forskere og forskningsinstitusjoner har ansvar for å formidle vitenskapelige resultater, arbeidsmåter og holdninger fra egen og andres forskning, til resten av samfunnet.» Dette ansvaret tar jeg på alvor, men som samfunnsforsker har jeg opplevd den tradisjonelle forskningsformidlingsformen hvor jeg som forsker forventes å servere «funn» fra forskning som trang. I tradisjonelle naturvitenskapelige idealer for forskning, er forskeren den opplyste eksperten som kan dele av sin kunnskap for å gjøre befolkningen mer opplyst. Ta for eksempel biolog Anne Sverdrup-Thygeson, som for sin forskningsformidling om insekter vant Forskningsrådets formidlingspris i 2020. Biologen kan avdekke objektive fakta om forskjellige insektsarter og deres liv, og fortelle oss om sine forskningsfunn uten at insektsartene forandrer seg av verken at Sverdrup-Thygeson forsker på dem eller forteller oss i befolkningen om det.
Men innen samfunnsforskningen, og særlig mitt fagfelt psykologi, er det annerledes. Vel produserer jeg resultater og ny innsikt i min forskning, men de lar seg sjelden presenteres som sannheter om verden eller mennesket som du ikke visste om fra før. Motviljen mot å framstille forskningsresultater som sannheter er også et verdivalg, fordi forskningsområdet jeg befatter meg med er refleksivt. Det betyr at mennesker ikke kun er passive mottakere av kunnskap, men aktivt meningsskapende individ som reagerer på den kunnskapen som formidles. Når kunnskapen handler om menneskers handlinger, følelser og tanker, oppstår en vekselvirkning mellom forsker og forskningsarbeid hvor det som er gjenstand for forskning – handlingene, følelsene og tankene, forandres eller påvirkes av forskningen!
Innen sorgforskningen har hundre år med sannheter om hvordan vi sørger formet forventninger til sørgende, for eksempel at sorg kommer i faser. Faser i sorg har blitt en del av hverdagsspråket vårt om sorgreaksjoner, og gjør at folk forventer at sorg følger en oppskrift hvor fornektelse er den første fasen, den andre er sinne og protest, den tredje er depresjon og fortvilelse og den fjerde aksept, og til slutt er den sørgende over sorgen, klar for å vende tilbake til sitt vanlige liv. Sørgende forteller selv at de kan føle at forventningene ikke stemmer overens med hvordan sorg oppleves, at de ikke møter folk sine forventninger. De kan føle at de ikke sørger riktig, eller de prøver å sørge slik det er forventet av dem. Denne refleksiviteten blir et grunnleggende etisk aspekt ved forskningen og gjør at vi må være oppmerksomme på hvilke spørsmål vi stiller og hvilke antakelser vi tar utgangspunkt i i forskningen vår, fordi det får helt reelle følger for mennesker og samfunn. Denne oppmerksomheten kan vi oppøve gjennom reelt dialogisk forskningskommunikasjon.
Involverende barneteater om sorg
Disse dager gjør jeg meg nye erfaringer med det som for meg er en ny metode for forskningskommunikasjon, overfor en ny gruppe: involverende teater med barn.
Poppeloppeteateret er et tradisjonsrikt, foreldredrevet teater i Molde. Her har jeg først og fremst vært forelder og instruktør for mine egne to døtre og 24 andre barn i alderen 9 til 12 år, men dette året har jeg også en annen hatt på: forsker. I år er jeg også en forsker som kommuniserer fagkunnskap fra forskning om sørgende familier med barn. Dette gjør jeg med utgangspunkt i en «rammefortelling» inspirert av eventyret Reveenka og realityserien Ungkaren. Nå skal ikke jeg røpe slutten, men jeg kan røpe at mor dør i første scene. Et knippe av våre små skuespillere skal spille at de er den etterlatte familien. De spiller far og fire barn, samt en aupair, som først mister mor, og så, tre år etter, utsteder de en konkurranse hvor potensielle stemødre skal konkurrere om pappaen deres. Med utgangspunkt i rammefortellingen skal barna gjennom høsten leke og spille fram detaljer under veiledning fra dyktige foreldre-instruktører, som jeg etter hvert setter på papiret i form av et manus. Manus skal være ferdig til jul og 15.mars 2024 har stykket premiere.
Allerede etter bare noen få øvinger erfarer jeg hvor fruktbart det er å være i dialog med barna om sorg og død i denne formen. Det som skjer, er at spørsmål fra barna, deres lek, deres første forsøk på å spille ut dødsscenen, aktualiserer ulike aspekt ved min forskning. For eksempel spurte en av skuespillerne som meg: «Bare fordi mora vår er død, må vi sørge?». Jeg skal være så ærlig å si at i det første øyeblikket da spørsmålet kom, var jeg ikke i det rette modus, og jeg først ble paff og tenkte: «Hvordan skal jeg klare å få denne gjengen til å lage barneteater om sorg hvis de viser motstand mot noe som grunnleggende som å spille sørgende?». Men det lille spørsmålet tok bolig i meg, og når jeg etter hvert fikk satt meg selv i dette rette modus, gav det meg masse å jobbe med videre. For, hvorfor spurte hen om dette? Hvorfor viste hen motstand mot å spille sørgende? Min faglig begrunnede oppfatning er at hen nok deler en dominerende kulturell forventning til sørgende om at de er triste. Denne forventningen bunner kanskje i en av mytene om sorg som sorgforskerne Wortman og Silver peker på: at sorg uunngåelig involverer en slags depressiv tilstand – og bare det.
Videre får denne bestandige myten om sorg som depresjon en moralsk dimensjon: det er riktig å være trist når noen er død. I et forskningsprosjekt tilbake i 2011-2012 intervjuet jeg 26 elever i tredje trinn om deres tanker om liv og død. Et av resultatene fra studien var at elevene viste gjennom tegninger, ansiktsuttrykk og implisitt og eksplisitt i svarene sine, at de visste at det er riktig å være trist når noen er død. En av åtteåringene i studien sa det rett fram, at: «Trist skal man helst være hvis det er noen som dør, for hvis man er glad for at noen er død, så er man på en måte litt slem» (resultatene er publisert i tidsskriftet Barn, utgave 2 i 2016). Så kjenner jeg denne unge skuespilleren fra før, og tenker at hen vil ikke spille en trist karakter. Da jeg snakket med hen på telefon for å få tillatelse til å bruke hen som eksempel i denne kronikken, bekreftet hen dette: hen vil være morsom og ha det morsomt på scenen! Og heldigvis handler det å sørge over en mor som er død, om så langt mye mer enn å være trist. Moderne sorgforskning tar utgangspunkt i at sunn mestring av sorg er når den sørgende pendler mellom to parallelle sorgprosesser: tapsorientering (her kommer savnet og det triste til uttrykk) og løsningsorientering (arbeidet med å etablere det nye livet uten den døde). Barna skal i stykket få lov til å gjøre denne pendlingen, de skal leve sine hverdagsliv med fotballtrening, lekser og skole, søskenkrangling og minner om sin mor.
Og de skal få lov til å være barn som sørger. For barns sorg kommer gjerne til uttrykk på måter vi voksne ikke nødvendigvis gjenkjenner som sorg, fordi barna ikke er sosialisert inn i de kulturelle forventningene til sorgpraksis enda. De vet rett og slett ikke hva som forventes av dem av sorguttrykk. Og min unge skuespiller har også her en interessant kommentar, som først kom i form av motstand mot å spille en dødsscene hvor familien samles rundt den døende mor, hun sier: « - for hva om vi begynner å le?!». Her kan jeg fortelle henne at det er faktisk ikke helt uvanlig at barn kan le i situasjoner knyttet til sorg og død, hvor det kan synes helt upassende å le. Også skriver vi latter inn i stykkets første scene: dødsscenen.
Kan styrke forskningens relevans og kvalitet
Forskningskommunikasjon som er reelt dialogisk, åpner opp for innspill som vi selv ikke kunne se komme. Det handler om både om metode og modus: å tilnærme seg forskningskommunikasjonen på en måte som gir rom for innspill, og å innta en undrende, åpen modus som gjør at man er i stand til å ta inn det uventede. De uventede innspillene kan gjøre oss oppmerksomme på det vi tok for gitt – kanskje det ikke likevel stemmer? Kanskje begynner vi å stille andre forskningsspørsmål. Hvis vi som samfunnsforskere tør å gjøre forskningskommunikasjonen dialogisk, kan vi ende opp med å styrke forskningens relevans og kvalitet.
Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no
Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal