Rapporten er også et innspill til kommunens pågående budsjettprosess der problemene tårner seg opp for det nyvalgte kommunestyret. Hun mener at kommunestyret kan velge mellom pest og kolera. Delvis en konsekvens av tidligere mislykkede innsparingstiltak og av kommunens gjeld på over 5 milliarder. Hvor mange er det i det nye kommunestyret som tror det samme som kommunedirektør Marianne Stokkereit Aasen?

Når utgiftene skal reduseres står valget mellom:

·       redusere tjenestevolumet (lavere produksjon / færre tjenester)

·       redusere kvaliteten på tjenestene

·       øke effektiviteten (løse oppgavene enklere / optimalisere antall tjenestesteder)

Ser virkelig verden så enkel ut for kommunedirektøren? Uansett hvor mye tjenestene kuttes så må det være rom for å kutte mer? Uansett hvor mye som «spares» så er det rom for å spare mer?

·       De to første punktene til kommunedirektøren bryter klart med kap. 4 i helse- og omsorgstjenestelov.

·       Der merforbruket nå er størst har det vært kuttet i tjenestetilbudet i snart 8 år uten å spare en krone. Tiltakene har derimot påført Molde kommune betydelig større kostnader, samtidig som kvaliteten på tjenestene har blitt dårligere.

·       Hun omtaler nedskjæring av lovpålagte tjenester. Tjenester som skal gis er lovfestede rettigheter og uavhengig av kommunebudsjettet. Jeg kan anbefale at hun leser «Fusadommen».

·       Tjenester skal være styrt av behov, og skal være forsvarlige. Er ikke tanken om budsjettert behovstyring lenger å forstå som sarkasme på rådhuset? Er det blitt praktisk politikk?

·       Og hvor har hun det fra at de tiltakene hun lister opp faktisk gir innsparinger? Kommunens regnskaper viser det motsatte.

·       Tror hun, på samme måte som tidligere leder for hovedutvalg for helse og omsorg, at «enhetslederne kan pålegges å holde sine budsjetter?»

·       Fakta er at enhetslederne er pålagt å holde seg innenfor lovverket, og ikke innenfor budsjettet. Uavhengig av politikernes og administrasjonens budsjettbeslutninger.

·       Virkeligheten er at forsøk på å holde seg innenfor helt urealistiske budsjetter fører til økende kostnader og ikke innsparing.

Gjennom de siste åtte årene der jeg har fulgt med på kommunens innsparingstiltak innenfor sektoren helse og omsorg, så har oppskriften vært den samme. Større og større ambisjoner om kostnadsreduksjoner i budsjettene. Dårligere og dårligere helse- og omsorgstjenester for pasienter og brukere. Større og større budsjettsprekker. Og dårligere og dårligere arbeidsforhold for alle de som arbeider i sektoren. Summen av redusert grunnbemanning, rekrutteringsutfordringer, høyt sykefravær, overtidsbruk, manglende kompetanse og dyr innleie av arbeidskraft gir kostnadsvekst og ikke innsparing.

Det startet med at konsulentselskapet Rune Devold AS ble hyret inn slik at kommunen kunne spare noen millioner på kommunens innbyggere med utviklingshemming (Tiltak funksjonshemmede; TFH). Dette var tilbake i 2017/2018. Året før, i 2016, hadde den enheten et budsjett på 161 millioner og brukte 7 millioner kroner mer enn budsjett. Det ble kuttet 30 årsverk.

I fjor hadde kommunestyret vedtatt et budsjett på 279 millioner. Avviket i forhold til det vedtatte budsjettet ble på 97 millioner. 80 av disse millionene skyldes ikke hverken pris- og kostnadsvekst eller flere tjenestemottakere. Administrasjonens og politikernes ambisjoner om flere og flere innsparingstiltak, er den mest åpenbare årsaken til kostnadsveksten.

En gjennomsnittlig vekst i kostnader på 40 millioner pr. år over 6 år gir 240 millioner kroner i økede kostnader for disse seks årene. Jeg påstår ikke at regnestykket er akkurat slik. Men at kostnadene for hver bruker har økt langt utover det som burde kreve en forklaring fra kommunaldirektøren, det er det ingen tvil om.

Siden innsparingstiltakene i Bo- og habiliteringstjenester, og tidligere TFH, ikke har virket, men gjort utfordringene enda større, så anvendes nå samme argumentasjon på resten av sektoren. Sykehjemsplasser kuttes, og det kuttes i grunnbemanning. Det er rimelig sikkert at både Håvard Heggdal og Harald Hjelle har rett i sine antagelser, i sine ubesvarte leserinnlegg i RB, om at beslutningene gir kostnadsøkning og ikke innsparing. Regnestykker som støtter kommunedirektørens og hovedutvalgets tro på at tjenestene blir billigere når kapasitet og kvalitet reduseres, finnes ikke. Beslutningene har vært basert på hva administrasjonen tror, ikke hva de kan dokumentere.

Med «trygghet, verdighet og kompetanse» som overskrift annonserte Høyre kort tid før valget at nå skal Helse- og omsorgsektoren være Molde Høyres viktigste satsingsområde de kommende 4 årene. Dette ble velgerne informert om før de oppsøkte valglokalet. To av kommunens mest sentrale politikere var avbildet sammen med leserinnlegget. Begge fra det partiet som har sittet i førersetet i flere perioder før kommunesammenslutningen, og i de siste fire årene i «nye Molde kommune».

Hvordan skal den nye posisjonen prioritere helse- og omsorgsektoren når kassa er tom. De siste periodene har det vært satset «på helheten i budsjettet», som ordfører Dahl uttrykte det i RB 15. mai i fjor. Der stilte journalisten spørsmål om det var rett å prioritere ikke lovpålagte oppgaver på bekostning av Helse- og omsorgsoppgaver. Det var det, mente ordføreren, og etterlyste et fakkeltog for helheten i kommunebudsjettet.

Den helheten kommer til uttrykk i kommunens økonomiplan. Der forutsettes omfattende kutt i budsjettet i alle deler av kommunens lovpålagte tjenester i de neste årene. Nødvendige «nedtrekk», som det heter, for å betjene den gjelden som er et resultat av tidligere års prioriteringer og tidligere års manglende vilje til å sette lovpålagte oppgaver først. Økonomiplanen gir ikke rom for Høyres valgløfter.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal