Beskrivelser av brudd på besøksforbud, manglende voldsalarmer og varslede drap har vi hørt om i debatter, kronikker og i nyhetsbildet. 11 drap på kort tid gjør noe med oss som samfunn, og sørgelig nok er det få av oss som jobber med dette til daglig som reagerer nevneverdig på dette. Vi er heller mer overrasket over at tallet ikke er høyere.

Denne brutale virkeligheten ser vi hver dag på landets krisesentre. At voldsutsatte ikke beskyttes godt nok er ingen nyhet, men et faktum som har stått seg over tid. Det blir en forenkling av problematikken om man bare skal kritisere politiet for dårlig håndtering av brudd på besøksforbud og drap. Volden rammer muligheten for normal livsførsel og er mer inngripende enn som så. Volden rammer den psykiske og fysiske helsen, omsorgsevnen, arbeidsevnen og den utsattes deltagelse på sosiale arenaer. Volden i nære relasjoner er definert som et av tidens største folkehelseproblem, og er beregnet å koste det norske samfunnet over 92 milliarder årlig (Pedersen, S, Johnsen, F, P, F, et.al, 2023, s. 4).

Flere omvendte voldsalarmer vil dessverre ikke utgjøre den største forskjellen alene. Når det er sagt støtter krisesentrene i Samfunnsbedriftene forslaget om at ordningen med omvendt voldsalarm utvides og påtalemyndighetene får hjemmel til å innføre bruk av omvendt voldsalarm ved besøksforbud/kontaktforbud. Krisesentrene i Samfunnsbedriftene savner derimot et like stort søkelys på handlekraftige tiltak i det forebyggende arbeidet slik at vi kan forhindre at flere i det hele tatt må be om politiets beskyttelse. Det er i det forebyggende arbeidet man kan skape en endring både for enkelt mennesker, pårørende og samfunn.

Regjeringen la rett før jul frem opptrappingsplanen “Trygghet for alle” bestående av 100 tiltak i arbeidet mot vold i nære relasjoner. 100 millioner kroner fordelt på hundre tiltak forteller justisministeren på NRK i Debatten 9. januar. Krisesentrene er ikke del av et eneste tiltak. Hvordan i all verden er det mulig? Krisesentertilbudet er en lovpålagt kommunal oppgave, som har beskyttelse for vold i nære relasjoner som samfunnsoppdrag. Krisesentrene er et fysiske tiltak som er der folk lever sine liv, i kommunen. Krisesentrene er i kontakt med utsatte mens de lever i en voldelig relasjon, i planlegging av brudd, under bruddfasen og i tiden etterpå. Hele tiden med fokus på trygghet og sikkerhet. Hele tiden med fokus på å forebygge ny vold.

I NKVTS sin rapport (2021); om kommunenes helhetlige arbeid med vold mot kvinner, vold i nære relasjoner løftes krisesentrene frem som den største pådriveren for kommunenes voldsarbeid, som ifølge rapporten fremstår som tilfeldig og uten klar strategi (Sandmoe, A, Ruud,S,N, Bergman,S, 2021, s.22). Det er klart at skuffelsen var stor når opptrappingsplanen ikke pålegger kommunene en handlingsplan, men at man skal fortsette å kunne nedprioritere dette, også i fremtiden.

Krisesentrene jobber daglig med vold. For å effektivt kunne forbygge og bekjempe vold i nære relasjoner kreves det en helhetlig innsats forankret i kommunal og statlig ledelse. Det krever en klar forankring og langsiktig strategi. Det krever kommunale handlingsplaner, kompetanseheving i tjenestene og en større innsats i et folkehelseperspektiv. Krisesentrene er en viktig del av samfunnets arbeid mot vold i nære relasjoner og bør og skal være en naturlig del av kommunens helhetlige innsats mot vold og overgrep i nære relasjoner.

31.01.2024

Krisesenter vest IKS, Krisesenter for Molde og omegn IKS, Nordmøre krisesenter IKS, Nord-Trøndelag krisesenter IKS, Romerike krisesenter IKS

Støttes av:

Gjøvik krisesenter IKS, Gudbrandsdal krisesenter IKS, Kongsberg Krisesenter, Krise- og incestsenteret i Follo, Krisesenteret i Moss, Stiftelsen krisesenteret for Tromsø og omegn

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal