Jeg har jo både sett og hørt om slike situasjoner før, men etter å ha vært nært på en pårørende den siste tiden, har refleksjonene likevel vært mer påtrengende. Hvordan står det egentlig til med eldreomsorgen vår?

Utgangspunktet for denne rekken av undring er en gammel dame, la oss kalle henne Jenny. Hun begynner å bli veldig godt voksen, har sine plager, men bor alene og har lenge greid seg ganske godt. Hun har voksne barn og barnebarn, er blid og sosial, spiller Wordfeud, deltar i diskusjoner og er med på små turer. Hun har levd sitt liv, på godt og på vondt, og har fortsatt mye livsglede igjen. Jenny blir litt glemsk, og i takt med det blir hun litt utrygg. Det er lett å forstå. Tap av kontroll gjør oss utrygge. Menneskelig og  gjenkjennbart. Jenny ønsker, og trenger selvsagt, mer og mer omsorg, etter hvert som evnen til å ta vare på seg selv reduseres. Pårørende strekker seg langt, men har ikke mulighet til å stille opp så mye som situasjonen krever. De har behov for hjelp.

I teorien så har vi det veldig godt her til lands, med nødvendige ressurser og systemer som skulle tilsi at hjelpen er lett tilgjengelig når behovet melder seg. Men for Jenny fungerer det ikke helt slik. Det er lang ventetid på omsorgsleilighet. Hjemmetjenesten kan, naturlig nok, ikke flytte inn hos Jenny. De er daglig innom som snarest, med gode hensikter, så absolutt, men de får ikke presentert virkeligheten. Jennys generasjon smiler pent og klager ikke når det kommer fremmedfolk på døra. Pårørende prøver etter beste evne å forklare og synliggjøre Jennys behov, men opplever stadig å ikke bli hørt - Jenny er jo egentlig ganske fin i formen, er hun ikke? Pårørende opplever det ikke slik. Jennys manglende korttidsminne brer om seg , hun er ustø til beins og orker ikke spise. En natt faller hun og slår hodet sitt. Hun blir liggende til pårørende kommer innom neste dag. De finner henne på gulvet, kald og forkommen. Og fryktelig utrygg og lei seg. Det er slitsomt og vanskelig å ikke kunne ta vare på seg selv. Pårørende kjenner på dårlig samvittighet og en sterk følelse av å ikke strekke til.

Men nå er omsorgsbehovet mer tydelig, og Jenny får plass på institusjon. Midlertidig. Langt borte fra sine pårørende. Forvirret og engstelig. Omgitt av nye mennesker og nye omgivelser. Hun forstår ikke hvorfor hun må være der. Hun vil ikke være der. Hun føler seg så ensom og forlatt, så innmari alene.

Etter hvert som dagene går, så finner hun seg likevel litt til rette. Litt mer for hver dag. Hun venner seg gradvis til sin nye situasjon, finner litt trygghet i å ha hjelpen så nær. Så er det slutt. Hun skal hjem. Hun føler seg, og oppleves av pårørende som, dårligere enn da hun kom, men hjem skal hun. Tårene renner hos både Jenny og pårørende, de er så enige om at dette umulig kan gå bra. Mange telefoner blir tatt, til ingen nytte. Dette går bra, hun greier seg godt hjemme, sier de som bestemmer. Hjemmetjenesten skal stille opp, og pårørende oppfordres til å gjennomføre en planlagt reise. Jenny greier seg hjemme gjennom natten, med hjelp av pårørende. Hun hadde absolutt ikke greid seg alene.

Dagen etter er det ny runde med telefoner. Fastlege og sykehus involveres. Ny institusjonsplass jaktes. Frustrasjonen stiger, utryggheten stiger. Håpløsheten stiger. Jenny. Moren og bestemoren Jenny. Humørsprederen Jenny, samfunnsengasjerte Jenny. Mennesket Jenny. Kasteballen Jenny. Uverdig. Så uverdig, og så innmari vondt.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal