Det kastes ut mange påstander som jeg enkelt og greit lar være uimotsagt.
Tenker at mange har for lite kunnskap om hvordan dagens fiskerinæring og fiskeriforvaltning foregår.
«Med lov skal land byggjast, og ikkje med ulov øydast»
Enkelt og greit kan man si at vi som jobber på trålere har ingenting å skjemmes over, men vi har mye å være stolte over. Vi er, i høyeste grad, en del av kysten og av folket. Hvordan enkelte politikere og debattanter påstår noe annet er for meg ett mysterium.
Mitt navn er Remi Einar Teistklub, jeg er 53 år gammel og jobber som skipper om bord i tråleren «Molnes». I hele mitt liv har jeg bodd med Hustadvika som nærmeste nabo. Som liten gutt så lekte jeg og kompisene i fjæra og på holmene både i storm og stille vær. Vi fisket, jaktet, bygde hytter, flåter og alt som bare små gutter kan finne på. Sikkert til stor bekymring for våre foreldre, da som nå.
Etter hvert vokste vi til, jeg tok maritim utdannelse og fulgte i mine forfedres stolte fotspor og ble fisker og senere skipper på egen skute. Mine kompiser valgte andre retninger som passet dem best. Og man kunne kanskje sluttet historien med at slik levde vi lykkelig alle våre dager.
Så skal jeg ta litt historiefortelling fra min far, bestefar og oldefars tid som fiskere og kystfolk.
La oss starte med Titranulykken stormnatta 14. okt. 1899. 300 fiskere dro på havet med håp om gode fangster for å livnære seg og sine familier. 141 fiskere omkom i uværet. Mine forfedre kappet sildelenka og greide med hell og godt sjømannskap å berge livet. Båtene var små, ofte åpne. Det var kaldt, vått og ett slit. Fremdriften var ofte med årer og seil.
Vil vi tilbake til den tida? Vil vi at våre ungdommer skal slite slik som våre forfedre gjorde?
Så gjorde etter hvert motoren sitt inntog i fiskeflåten. Mange, ofte av den eldre garde.. var skeptisk til disse nymotens greiene, nå ble havet tømt..
Båtene ble større, bedre, og gikk lenger ut. Nye fiskefelt ble oppdaget, og norske havfiskere har mye av æren for at Norge har råderett 200 mil til havs.
Men livet som fisker var fortsatt hardt og farefullt. Da min far startet på fiske som 14-15 åring så delte ofte fiskerne køyer. Skårungen lå andføttes med eldre fiskere i en trang lugar. Der spiste de, der røyket de, og der sov de.
Vi vil vel ikke tilbake til den tida heller? Og det er faktisk ikke lenge siden.
Så hopper vi noen år. Da jeg begynte som fisker, var det fortsatt ikke friordning på båtene. Ikke gikk vi vakter heller. Var det mye fisk så sto vi på både 2 og 3 døgn i slengen. Mobiltelefonen gjorde sitt inntog, men det kostet 4 kroner minuttet å ringe hjem til kjæresten.
Fortsatt ingen drømmejobb for poden. Jenter i båten var utenkelig slik livet var.
Heldigvis, kan jeg nesten si, så bestemte staten at fiskeristøtten skulle avvikles. Fiskerne måtte greie seg selv.
Det var for mange båter, og for lite fisk på deling til at alle kunne overleve. Løsningen for å ta ut overkapasitet var strukturordninger. Dvs at man kjøpte opp nabobåten og slo sammen 2 kvoter på en båt. Alternativet var faktisk konkurs for begge. Jeg er frimodig nok til å kalle det en suksesshistorie.
Så her er vi i 2024. Rekrutteringen til fiskerinæringen har aldri vært bedre. Gutter og, ikke minst, jenter strømmer til havfiskeflåten. Det er dessverre ikke plass til alle som vil. Men slik er det når man lever på tilmålte ressurser. Ressurser som i dag forvaltes på meget godt vis, til glede for kystens folk i uendelig fremtid
Dagens moderne fiskebåter er en drøm å jobbe på. Gode friordninger. ordnede vaktsystem, god HMS, gode lønninger og så videre. Fortsatt mye og hardt arbeid, og fortsatt en vei å gå på de aller fleste områder.
Men heldigvis, utviklingen går sin gang. Det blir ihvertfall ikke verre vil jeg tro. Med ett lite forbehold om at vi da lar utviklingen få fortsette og ikke tror alt var så mye bedre før.
For var det virkelig det?
Vi er på rett kurs med fiskerinæringen. Fiskernes samfunnsoppdrag er å skaffe sunn og bærekraftig mat til Norges og verdens befolkning. For å høste mest mulig fornuftig av hva den blå åker har å tilby, så trenger man en mangfoldig fiskeflåte, fra den minste sjark til den største tråler.
Vi er og i starten av det grønne skiftet så at det blir endringer i måten vi høster av havet på er sikkert som banken.
Fortiden skal vi være stolt av, men det er fremtiden som gjelder.
Med vennlig hilsen
Remi E. Teistklub
Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no
Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal