De som ble valgt for de neste fire årene overtar en umulig oppgave. De arver et underskudd på minst 150 millioner, et disposisjonsfond som trolig er tømt før 17. mai neste år, og må håndtere tidligere kommunestyrers opplåningsiver med et lite hyggelig rentenivå. Hvilke andre utfordringer har de fått i fanget fra de som har hatt ansvaret de siste årene?

Fortsatt tror kommunedirektøren i Molde at den eneste måten å spare penger på, er å redusere lønnsutgifter gjennom å kutte antall egne ansatte. «Molde kommune er i en alvorlig økonomisk situasjon der kommunen leverer flere og bedre tjenester enn det er rom for i budsjettene» uttalte kommunedirektøren (ifølge sitat fra RB tirsdag 26. september). I kommunedirektørens økonomirapport for 2. tertial 2023 skriver hun:

Når utgiftene skal reduseres står valget mellom:

·         redusere tjenestevolumet (lavere produksjon / færre tjenester)

·         redusere kvaliteten på tjenestene

·         øke effektiviteten

Dette har vært oppskriften for kommunal styring gjennom minst to kommunestyreperioder. Jeg har tidligere skrevet at der kommunedirektør og politikerne forstår minst, der er ambisjonene om å kutte kostnader størst. Innenfor bo- og habiliteringstjenester så har kommunedirektøren og hovedutvalget ansvaret for denne enestående utviklingen i budsjett og budsjettsprekk de siste årene.

Foto: Knut Berge

Til tross for denne utviklingen så ser ikke kommunedirektøren noen annen mulighet enn å fortsette med den samme oppskriften. Det må spares, og budsjettet må balansere. På rådhuset betyr dette å kutte i grunnbemanning. Ingenting tyder på at verken denne eller tidligere kommunedirektør har forstått konsekvensene av egne anbefalinger. Og i hovedutvalgene er det ingen som har stilt spørsmål. Antall sykehjemsplasser ble det overlatt til kommunalsjefen å bestemme. I år var det bemanningen av bo- og habiliteringstjenester som ble gjort om til en «orienteringssak». Kanskje var det kommunalsjefen som burde stilt til valg?

Merkostnad er ikke merforbruk. At kostnadene stiger betyr ikke, slik kommunedirektøren legger til grunn, at tjenestene har blitt bedre. Innenfor helse og omsorg betyr det, i alle fall gjennom perioden fra 2016 – 2023 at administrasjonen, med god støtte fra hovedutvalget, har fått lite tjenester for pengene. Bedre og billigere er erstattet av dårligere og dyrere. I år ser det slik ut:

·         Administrasjonen har besluttet å fjerne nye 18,7 årsverk. Ny modell er tatt i bruk, en «ressursfordelingsmodell» denne gangen. Jeg tror  ikke noen i hovedutvalget forstår hvordan den virker. Bare at den gir «innsparinger».

·         I august stod i tillegg 37 av 324 årsverk ubesatt.

·         Summen av vakante stillinger og sykefravær betyr at det i gjennomsnitt er 20% av planlagt bemanning som daglig ikke er på arbeid.

·         Enhetslederne kan da velge å beordre overtid for fast ansatte. Dersom det ikke er mulig, så er alternativet å skaffe tilfeldige vikarer. Lykkes ikke det så er neste mulighet vikarbyråer. Dette koster naturligvis mer enn å ha nok egne ansatte til å utføre disse oppgavene innenfor normal arbeidstid. Det blir dyrere, og det blir dårligere. Av og til, hvor ofte finnes det ingen tilgjengelig statistikk på, så finnes ikke tilgjengelige vikarer. Da vil noen ikke få de tjenestene de skulle hatt. Dette vil i tilfelle være lovbrudd.

·         Beslutningen om å slutte å benytte vikarbyråer lar seg naturligvis heller ikke gjennomføre.

·         Stigende rekrutteringskostnader er også en helt forventet konsekvens. For lav bemanning gir en krevende arbeidssituasjon og et stigende antall som slutter. En ledelse som er ute i media og proklamerer at nå må det kuttes i både tjenesteomfang og kvalitet på tjenestetilbudet, letter ikke akkurat rekrutteringsarbeidet.

·         Alle som kjenner denne delen av helse og omsorg vet at ressurskrevende brukere blir mer ressurskrevende dersom kvaliteten på tilbudet blir dårligere. Eller dersom strukturen i tilbudet ikke er tilpasset behovet.

·         Et økende antall benytter seg av retten til å velge bort kommunale tjenester til fordel for private leverandører. Begrunnelsen er at både bruker og pårørende opplever redusert kvalitet på tjenestene og usikkerhet omkring fremtidig tjenestetilbud.

NFU la frem tall for kommunalsjefen som viste at kostnadene pr tjenestemottaker fra 2016 til 2022 hadde steget så mye at, dersom kommunen hadde beholdt 2016-kostnadsnivået, omregnet til 2022-kroner, så ville kostnadene i fjor vært 70 - 80 millioner lavere enn det som ble resultatet. Fire måneder og et leserinnlegg i RB tok det før det kom et svar. Gjennomsnittsberegninger blir for upresist, var svaret. Andre relevante betraktninger hadde ikke kommunalsjefen.

«Det er vel egentlig bo og habilitering som er problemet» uttalte et medlem av hovedutvalget da han ble presentert for budsjettsprekken utpå året i fjor. Alt tyder på at det er kommunedirektørens og hovedutvalgets styring av sektoren, og spesielt av bo- og habiliteringstjenester, som er roten til problemet. Kutt i kvalifisert og tilstrekkelig grunnbemanning, er årsak til det meste av kostnadsveksten. Gjennom denne kommunestyreperioden er merforbruket lite, men merkostnaden stor. Styres resten av sektoren på samme måte?

I kommunalsjefens forslag til innspill til neste års budsjett finnes ingenting som kan brukes til å forklare et budsjett for bo- og habiliteringstjeneste for 2024 på under 400 millioner. Og merkostnaden blir enda større dersom kommunestyret slutter seg til kommunedirektøren sitt forslag til nye «innsparinger, kvalitetskutt og effektivisering». Men budsjettet må jo være i balanse. Derfor blir 2024-budsjetett minst like urealistisk som budsjettene for 2022 og 2023. At innleid konsulent fra PWC mener at det ikke finnes rom for mer effektivisering tillegges neppe vekt. Det passer ikke inn i kommunedirektørens virkelighet.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal