Biskop Odd Bondevik måtte jo vite om jeg kunne ordineres til prest i Den norske kirke. Da måtte jeg tilkjennegi at vi ikke har tatt godt vare på de homofile. Dette var i 2005. (Kirkens vielse av homofile kom først i 2016). Jeg ble noe overasket fordi dette var ganske kurant for biskop Odd. Han sa bare: Det er to syn på dette i vår kirke. Vi trenger ikke gjøre det til noe problem i vår ordinasjonssamtale. Dermed ble jeg ordinert i januar 2006. Selv skiftet han syn i 1995 til å akseptere kvinnelige prester.
Og så: Rett på sak. Hvorfor endrer kirken syn? Da spør jeg retorisk tilbake: Hvordan hadde kirken sett ut dersom den ikke hadde brydd seg med sin samtid? Sannhet i teologisk forstand er ikke matematikk. Den er ikke gitt ved de og de bibelvers. Ikke noe vi kan eie og ta kontroll over. Men vi kan nærme oss den i undring og åpne oss for dette NOE som går ut over vår forstand. Da kan det også hende at Gud kommer oss nær der vi minst venter det. Eller på en måte vi ikke hadde ventet. Teologisk kan det da bli riktigere å si at sannheten er mer enn summen av delene. Den kjente teologen W Pannenberg sier da også at sannhet i teologisk forstand ligger skjult i fremtiden. Dermed er sannhet noe vi ikke har tilegnet oss en gang for alle.
Derfor vil jeg gå i pride-tog, ikke fordi jeg nødvendigvis er enig i alt de står for. Men det er heller ikke saken. Troen har nemlig to sider: Justicia og fiducia: Det første tår for «rett» tro/rettferdighet. Da er mennesket subjekt og troen blir lett noe vi bestemmer over. Mens fiducia står for tro som tillit. Da blir Gud subjekt for troen. Den kommer til oss som gave. Noe vi kan hvile i og hengi oss til. Og fordi jeg føler at dette siste er noe mangelvare, er det særlig viktig nettopp å gå ut i livet på leting etter levende tro. Derfor også pride.
Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no
Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal