I mai ble det vedtatt grunnrenteskatt på 25 % for oppdrettsnæringen. Den kommer i tillegg til vanlig bedriftsbeskatning. Næringen synes ikke noe om disse nye grunnrenteskattene – kanskje ikke overraskende. Man trenger ikke være forsker for å forstå at skattytere helst vil betale så lite skatt som mulig. Fra det offentliges side ser det annerledes ut. Det er mange offentlige oppgaver som skal løses og det kan være ønskelig med en omfordeling av goder blant private, for eksempel til personer uten arbeidsevne. Et sted må pengene tas fra, og grunnrenteskatt er en god inntektskilde.
Det er mange hensyn som må tas hensyn til ved utformingen av et skattesystem. Det er ikke uvanlig å dele skatter opp i tre hovedkategorier, etter hvor samfunnsøkonomisk heldige de er.
Først har vi såkalt markedskorrigerende skatter. Det er skatter som bidrar til en mer effektiv ressursbruk. En annet kategori er de såkalte nøytrale skattene, dvs. skatter som ikke påvirker produsenters og forbrukeres økonomiske valg. Og så har vi alle de andre skattene. Det er skatter som virker såkalt vridende, de kan med andre ord påvirke skattyternes valg i en uheldig retning.
Grunnleggende skatteøkonomisk teori sier at man først og fremst skal bruke markedskorrigerende skatter. Typiske eksempler på slike skatter er miljøavgifter. Det man helst ikke bør bruke er vridende skatter – skatter som kan påvirke privates handlingsmønster i en uheldig retning. De fleste skatter er vridende i større eller mindre grad. Slike skatter kan lede til et samfunnsøkonomisk tap ved at ressursbruken blir mindre effektiv.
Men, mellomkategorien – de nøytrale skattene – er det stor enighet om at man bør bruke. Grunnrenteskatten er en slik skatt – dersom den er riktig utformet.
Grunnrente forklares gjerne som meravkastning som oppstår ved at en næring har tilgang til en knapp eller regulert naturressurs. Grunnrenteskatt skal i prinsippet bare ramme denne meravkastningen, altså avkastning utover såkalt normalavkastning. Normalavkastning er, enkelt sagt, det du hadde tjent om du ikke hadde hatt fordelene av å utnytte en knapp eller regulert naturresurs.
Begrepet grunnrente ble introdusert av økonomen Adam Smith, han med markedets usynlige hånd, allerede i 1776 i den kjente boken «Nasjonens velstand». Her beskrev han den ekstraordinært høye avkastningen som grunneiere av landområder fikk av å eie grunn. Det var en meravkasting som ikke skyldtes investeringene og arbeidsinnsats. Han mente denne grunnrenten burde skattlegges av staten.
Siden har teorien rundt grunnrenteskatt, som en skatt på utnyttelse av naturresurser, blitt videreutviklet.
I tillegg til at grunnrenteskatten er nøytral, kan det argumenteres for at det er rettferdig at verdifulle naturressurser i Norge bør være et fellesgode. Og at verdien av grunnrenten derfor bør komme alle til gode via skatt.
At vi har brukt grunnrenteskatter i Norge med stor suksess er en sterk underdrivelse. Det kan argumenteres for at velferdsstaten slik vi kjenner den i dag bygger på en grunnrenteskatt, nemlig petroleumsskatten. Det kan nevnes at det i sin tid var stor motstand mot den. Særskatten (grunnrenteskatten) for petroleum var i 2022 f.eks. rundt 540 milliarder kroner. Veldig få nordmenn ville nok uten videre gitt disse pengene til Shell eller Esso.
Så er det slik at man kan diskutere innretningen av grunnrenteskatten. Men at grunnrenteskatt er en bra skatteform – og har gavnet oss nordmenn – kan det neppe være særlig tvil om.
Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no
Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal