I fjor ble hovedutvalget orientert om en innsparing på knappe 20 årsverk. Modellen erstattet modellen til Rune Devold AS som ble brukt for å begrunne fjerning av 30 årsverk i 2018/2019. For et lite år siden, gjorde jeg to forsøk på å få en forklaring på hvordan denne modellen fungerer. Det skjedde første gang på et årsmøte i lokallaget til NFU (interesseforeningen for kommunens innbyggere med utviklingshemming), og deretter på rådhuset, i et møte i Rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Jeg fikk ingen forklaring som var mulig å forstå. Men jeg fikk en oppfordring om å stole på at alle får de tjenester som de skal ha. Der er det dessverre alt for mange som har erfart at det kan du ikke gjøre.
Slik bygger vi tillit er tittelen på Molde kommune sin «Kommunikasjonsstrategi for 2024-2031».
· Molde kommune er en åpen og transparent organisasjon (hovedmål).
· Vi sørger for at tjenestetilbudet vårt er tydelig.
· Vi gir enkel informasjon om tjenester, rettigheter og beslutninger. Innholdet er korrekt, oppdatert og lett søkbart via molde.kommune.no».
Dette stemmer dårlig med kommunalsjefens manglende vilje/evne til å forklare virkemåten til en modell som benyttes for å bestemme bemanning av boenheter som er ansvarlig for å levere tjenester til mange av kommunens innbyggere.
Hovedutvalg for helse og omsorg behandlet på sitt møte 12. februar i år en «orientering om status i pågående prosjekter og endringsarbeid i sektor helse og omsorg». I et dokument på 26 sider listes opp pågående prosjekter. Et av disse er «Ressursfordelingsmodellen». Prosjektet beskrives slik: I november 2022 tok enheten i bruk en ny ressursfordelingsmodell. Modellen er nå i første omgang tatt i bruk overfor driftsenheter som yter botjeneste. På bakgrunn av brukernes enkeltvedtak hvor den enkeltes bistandsbehov framkommer, er det fordelt ressurser etter ny modell. Summen av brukernes ressurser i en driftsenhet gir driftsenhetens nye årsverk.
Kommunalsjefen for helse og omsorg gir her en like uforståelig forklaring. I verste fall kan dette forstås som om summen av ressurser i brukenes enkeltvedtak utgjør hele bemanningen i en boenhet. Slik er det forhåpentlig ikke. Men det burde heller ikke være spesielt vanskelig å gi en forståelig forklaring. Slik kommunikasjonsstrategien beskriver. Og når dette ikke gjøres, så «bygger det ikke tillit».
Den enkelte brukers behov for tjenester skal beskrives i et vedtak (enkeltvedtak) som utarbeides i samarbeid mellom Molde kommune og tjenestemottaker, ofte representert ved pårørende/verge. Dersom ikke tjenestemottaker er enig i at behovet er riktig beskrevet så kan det klages på vedtaket. Statsforvalteren er klageinstans dersom kommunen ikke endrer vedtaket.
Enkeltvedtakene beskriver det direkte bistandsbehov for den enkelte. Og for denne gruppen er det ikke snakk om «forsvarlig helsehjelp» slik det er for mange andre innenfor sektor helse og omsorg. Habilitering betyr at bistandsbehovet skal sette brukerne, så langt som det er mulig, i stand til å leve sine liv med samme muligheter som resten av kommunens innbyggere. I så stor grad som mulig, skal den enkelte bestemme over sin egen dag, uavhengig av om vedkommende bor i egen bolig, leier hos private utleiere, eller leier av Molde kommune. Den enkelte har anledning til å bo der en selv ønsker. Molde kommune kan ikke gjøre bistand betinget av et bestemt bosted. Om boligen er samlokalisert har ingen betydning for enkeltvedtaket, eller hvordan og når tjenester ytes. I disse enkeltvedtakene inngår ikke nødvendige timer til lovpålagte pauser, ledelse, interne møter, nødvendig overlapping ved vaktskifter, dokumentasjon i kommunens journalsystem (Helseplattformen), og flere andre oppgaver. Slike timer var tidligere beregnet til å kreve en bemanning på rundt 30% i tillegg til summen av enkeltvedtak.
Det burde naturligvis være slik at alle kunne stole på at brukerne får de tjenester som er beskrevet i vedtakene og i det omfang som er beskrevet. Det forutsetter en tilstrekkelig bemanning, også til andre nødvendige oppgaver som også indirekte påvirker kvaliteten på tjenestene. Men når det gjennomføres betydelige bemanningsreduksjoner uten innsyn, og som en ren administrativ beslutning, og når pårørende erfarer at tjenestetilbudet blir dårligere og ikke i tråd med vedtakene, så blir det vanskelig å «stole på» kommuneledelsen.
Og ledelsens holdninger har betydning. Pårørende som bad om et utvidet timetall i et vedtak for å få rom til nye og nødvendige aktiviteter, har opplevd å få beskjed om at det ikke er nødvendig. «Ikke alle i boenheten benytter de timene de har i sine vedtak, så vi skal kunne ordne dette uten å endre selve vedtaket». Her er det to lovbrudd. Behov for utvidede tjenester skal innebære nytt vedtak. Når noen ikke har behov for de tjenestene som er beskrevet, så skal også det vedtaket endres, med innsyn også for den brukeren som får reduserte tjenester. Ansvaret ligger hos kommuneledelsen. Det gir inntrykk av institusjonstenking. Bo- og habiliteringstjenester driver, nesten utelukkende, med individuelt tilpassede tjenester.
Det er lang avstand mellom liv og lære i kommuneledelsen. Jeg skriver kommuneledelsen med hensikt. Det finnes mange dyktige medarbeidere i Molde kommune, mange av dem arbeider i bo- og habiliteringstjenester. Mange kjenner, i motsetning til hovedutvalget, både lovbestemmelser og innbyggernes rettigheter. Og er opptatt av å levere gode tjenester. Og som forstår at både for lav grunnbemanning og dårligere kvalitet ikke gir lavere kostnader. Men disse når nok heller ikke frem med sine synspunkter når kommuneledelsen er på desperat jakt etter stadig nye innsparingsmuligheter. Tjenestetilbudet forringes mens kostnader og merforbruk bare vokser. Mens hovedutvalget bare, som Einar Gagnat uttalte i et tidligere møte, lar humla suse. Og nå skal ressursfordelingsmodellen tas i bruk i en enda større del av helse og omsorg.
Knut Berge og Astri Stranden
NFU lokallag
Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no
Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal