Selv om Norge er et av landene som har stått i spissen for marint vern internasjonalt, er vi som vanlig svært langt fra å nå målene her hjemme. Totalt utgjør dagens marine verneområder rundt 1%, og vi har kun fire marine nasjonalparker som alle ligger på Sørøstlandet. I tillegg finnes 16 relativt små marine verneområder, flere er riktignok under utredning.

De marine nasjonalparkene omfatter både land- og sjøområder og verner både natur og kystkultur. Målet er å verne store områder med unike eller viktige naturtyper som tareskog, korallrev, og andre  viktige oppvekstområder for fisk og skalldyr. De fire eksisterende marine nasjonalparkene ligger alle i områder hvor fiskebestandene er sterkt redusert, hovedsakelig på grunn av overfiske og miljøendringer. Særlig har torskefiskene nesten forsvunnet i Oslofjorden og langs vestkysten av Sverige, og er svært redusert langs hele kysten øst for Lindesnes.  Flere tiår med industrifiske og overfiske og dårlig forvaltning av fiskebestandene i Skagerrak og Nordsjøen har også bidratt til dette.

På Romsdalskysten har vi ennå forholdsvis gode fiskebestander, men også her ser vi tendenser til at bestandene i fjordene minker. Imidlertid er overvåkingen av de stasjonære fjord- og kystbestandene minimal, og vi har lite kunnskap om historien, genetikken, økologien og tilstanden til disse bestandene.  Det er også usikkert hvor stor belastning de tåler av fiske og annen menneskelig aktivitet.  Klimaendringene er en ny ukjent faktor der temperaturendringer, nedbør, og værforhold vil påvirke mengden av byttedyr og overlevelsen for fiskelarver og -yngel. Erfaringer fra andre steder i verden, som vestkysten av Sverige, Østersjøen og New-Foundland, har vist at fiskebestander kan kollapse i løpet av få år og økosystemene vippe over til andre stabile tilstander dersom fiskebestandene eller økosystemene overbelastes. Da kan det være for sent å verne områdene.

På vestsida av Hustadvika og Aukra kommune og i gamle Sandøy kommune har vi et stort antall holmer og skjær og store grundtvannsområder med tareskoger som er leveområder og viktige oppvekstområder for bl.a. torsk, lyr og sei og viktige hekke- og leveområder for sjøfugl. Bestandene av de fleste sjøfuglartene i Norge er også i sterk tilbakegang. Skjærgården fra Atlanterhavsvegen til Kjerringsundet er også et område med rik kystkultur og en lang og dramatisk historie, og en viktig del av vår nasjonalarv og kommunenes identitet. I et høringsinnspill til den kommende sjøarealplana for Hustadvika og Aukra har Hustadvika MDG foreslått at kommunene tar initiativ til å etablere en marin nasjonalpark her, og gjerne inkludere tilstøtende områder i gamle Sandøy kommune. Jo større område, jo bedre effekt for beskyttelse av natur- og dyreliv.

Ved å etablere en marin nasjonalpark skapes det større bevissthet om økosystemene i disse områdene både under og over vann, og vi vil få ny kunnskap siden området vil bli fulgt opp med mer overvåking og forskning. En nasjonalpark betyr ikke at lokalbefolkningen stenges ute, men at områdene vernes mot overfiske, taretråling, fiskeoppdrett og vindturbiner. Tvert imot vil en marin nasjonalpark forhindre at befolkningen stenges ute eller får utsikten fra stua eller fiske- og rekreasjonsområdene ødelagt av industriaktivitet der lite av inntektene blir igjen i kommunen. Rettighetene til taretråling i dette området er f.eks kjøpt opp av amerikanske DuPont Chemicals, et av verdens største kjemikalieselskaper. En marin nasjonalpark vil også skape engasjement blant innbyggere og gjester på Romsdalskysten og samle dem til en felles innsats for å bevare disse vakre og rike områdene som er så viktig for livskvaliteten vår og livet på kysten.

Det er selvsagt viktig at befolkningen føler eierskap til nasjonalparken og ikke får tredd beslutninger ned over hodet, men blir tatt med på råd og representert i forvaltning og styre av nasjonalparken, slik som i Jomfruland nasjonalpark. Nasjonalparken vil fortsatt være åpen for ferdsel, fritidsfiske og småskala fiskeri, hvis bestandene tåler dette, på lik linje med de marine nasjonalparkene på Sør-Østlandet. Bruken av området må selvsagt være skånsom og ikke ha negativ innvirkning på naturen og flora og fauna i området, men heller ta del i å bygge opp bestander, fjerne søppel og forurensing som tapte garn og teiner, og beskytte hekkeområder for fugl.

Etablering av en marin nasjonalpark vil sette området på kartet både nasjonalt og internasjonalt,  som et unikt naturområde som det er verdt å besøke. Vi vil få et økt fokus på de store naturverdiene og den fantastisk rike og vakre floraen og faunaen i denne kystnaturen. Det vil da også lettere bli bevilget ressurser til å kartlegge og overvåke bestander, bunntyper og hvordan dette økosystemet fungerer. Noe som vil gi mer kunnskap og rikere opplevelser, og bedre forvaltning av våre kystområder. En marin nasjonalpark kan også gi mange helårs og sesong arbeidsplasser innen naturbasert reiseliv, basert på opplevelser som f.eks. dykking og snorkleturer, kajakk-padling, natur og kystkulturguiding, undervisning, overnatting og matservering.

Etablering av en marin nasjonalpark krever engasjement både fra befolkningen, politikere, kommunene og forvaltningsmyndighetene. Skal vi nå det nasjonale målet om 30% vern innen 2030, må vi så snart som mulig begynne å velge ut viktige verneområder. Vi mener det foreslåtte området er en svært god kandidat!

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal